Euroen overlevde. Men det var flaks. Det kunne ha gått så mye verre.

I dag faller folkets dom over politikerne som håndterte krisen. Valgene til Europaparlamentet denne helgen blir av mange sett på som en meningsmåling over fire år med krisepolitikk.

En mørk novembernatt i 2011 utspiller det seg et drama under G20-møtet i sørfranske Cannes.I et lite konferanserom i kjelleren på Palais des Festivals er EU-toppene samlet til enda et krisemøte.

Gjeldskrisen som har herjet eurolandene siden våren 2010, er i ferd med å spinne helt ut av kontroll. Stemningen i det trange kjellerlokalet er amper.

Valgkamp

Til manges forbauselse dukker den amerikanske presidenten opp, invitert av verten, Frankrikes daværende president Nicolas Sarkozy.

Christine Lagarde, tidligere fransk finansminister og ny sjef for Det internasjonale pengefondet (IMF) om Silvio Berlusconis styre

Mye står på spill. Både Obama og Sarkozy kjemper for å bli gjenvalgt året etter. De gjør felles sak og presser den tyske kansleren hardt:

Tyskerne må forplikte seg til bidra med mer penger for å forsterke "brannmuren" – det nye permanente krisefondet ESM (European Stability Mechanism) på 500 milliarder euro – for å hindre at eurokrisen sprer seg videre til Italia og Spania.

EU og Det internasjonale pengefondet (IMF) har helt enkelt ikke nok penger til å redde Italia, hevder de to.

— Das ist nicht fair! utbryter Merkel.

— Dette er ikke rettferdig!

Den tyske grunnloven setter grenser for hvilke forpliktelser kansleren kan gå med på uten nasjonalforsamlingens samtykke.

Obama og Sarkozy står på sitt.

Til nesten alles overraskelse begynner den tyske kansleren å gråte.

— Ich bringe mich nicht selbst um (jeg kommer ikke til å begå selvmord), sier hun.

"Krigskortet"

Journalisten Peter Spiegel gjengir episoden i en serie artikler i Financial Times om spillet i kulissene for å redde euroen.

Han har i seks måneder intervjuet byråkrater og politikere som var direkte involvert i dramaet.

Anonym kilde som fulgte redningsaksjonen for euroen

Merkel var trengt opp i et hjørne. Da spilte hun "krigskortet" og snudde angrepet mot kritikerne:

Det var de alliertes militære som hadde "påtvunget" tyskerne en forfatning etter annen verdenskrig.

Glattet over

Merkels emosjonelle utbrudd dempet de pågående presidentene.

— Obama innså at han gikk for langt, sier en anonym kilde som deltok på møtet.

På vei ut av kjellerlokalet slo Obama armen kameratslig rundt Merkel. Samtidig ble det sørget for at en fotograf fra Det hvite hus foreviget øyeblikket. Den tyske kansleren virker brydd.

Bildet hang lenge på fremtredende plass i vestfløyen av Det hvite hus, skriver Spiegel.

"Nein, nein, nein"

I Paris, Frankfurt og Brussel vurderte andre deltagere Obamas bidrag som en viktig motvekt mot Berlin.

Tyskernes opprinnelige posisjon da gjeldskrisen eksploderte i 2010 var nei til redningspakker, nei til felles ansvar for eurolandenes statsgjeld og lenge også nei til Hellas.

I ni måneder – fra høsten 2011 til rett før sommer-OL i London i 2012 – vaklet eurosamarbeidet på avgrunnens rand.

Utfallet var helt åpent.

Historisk "konkurs"

Som med så mye annet rundt eurokrisen oppsto også den nye og farlige omdreiningen i Hellas.

I slutten av oktober 2011, noen uker før det dramatiske møtet i Cannes, kom landets sosialdemokratiske statsminister Georgios Papandreou hjem fra enda et krisemøte i EU om Hellas' galopperende statsgjeld.Denne gangen hadde han fått grønt lys fra de andre eurolandene til å tvinge gjennom en sletting av halvparten av de private obligasjonseierne lån til landet – rundt 100 milliarder euro (800 mrd. kr).

Dette var det største misligholdet av statsgjeld ("statskonkurs") noen gang i historien, skriver den britiske næringslivsavisen.

Opprør

Betingelsene for et nytt kriselån på 172 milliarder euro (1400 mrd. kr) var knallharde:

Nye budsjettkutt og skatteøkninger, salg av statsselskaper og masseoppsigelser av stats— og kommuneansatte.

Hjemme i Hellas kokte det i gatene av illsinte demonstranter som hadde fått nok av innstramninger og massearbeidsledighet.

— Alle sa at regjeringen er forrædere. Jeg innså at situasjonen var i ferd med å komme helt ut av kontroll, sa Papandreou senere.

Folkeavstemning

Sammen med en liten gruppe rådgivere klekket han ut sin plan: Å holde en folkeavstemning over det nye kriseprogrammet.

Formålet var å binde opprørerne i eget parti og det største opposisjonspartiet til masten: Ja til kriselånet – eller konkurs og farvel til euroen.

Da han orienterte de andre i partiledelsen og regjeringen, utløste det sjokkbølger både i Athen og EU-hovedstedene.

Rasende

Sarkozy eksploderte.

— Han var rasende, forteller én av hans rådgivere.

Å holde folkeavstemning over redningspakken var uhørt, hevdet han.Inntil én av hans taleskrivere minnet ham om at Charles de Gaulle selv foretrakk folkeavstemninger fremfor parlamentarisk kiv og strid.

Presidenten hevder å videreføre gaullistarven i fransk politikk.

"Grexit"

Da skiftet Sarkozy taktikk. Papandreou kunne gå videre med sin folkeavstemning, men da skulle velgerne stilles overfor valget ja eller nei til euroen.

"Grexit" – en ukontrollerte gresk utmeldelse av eurosamarbeidet – var gnisten til en ny runde med panikk i finansmarkedene. Rentene på italiensk og spansk statsgjeld føk i været.

Også for andre euroland ble det dyrere å ta opp nye obligasjonslån.

Ydmykende

Likevel dro Papandreou til Cannes for å presentere sin plan. Han håpet åpenbart å vinne internasjonal støtte.

I stedet ble det nok en ydmykende runde med de andre eurolederne.

Hjemme i Athen overlevde regjeringen enda et mistillitsforslag i nasjonalforsamlingen med et nødskrik.

Da det største opposisjonspartiet, det konservative Nytt demokrati, avviste invitten til å danne en nasjonal samlingsregjering, var løpet kjørt.

Planen om en folkeavstemning var lagt død. Og Papandreou var ferdig som politiker.

Han valgte å gå av. En ny regjering av teknokrater overtok inntil parlamentsvalget våren 2012. ## Nye kriser

I mellomtiden oppsto nye kriser som kunne velte eurosamarbeidet – regjeringskrise og nyvalg i Italia, bankkonkurser i Spania og lånetørke i flere euroland.

Og de to greske valgomgangene i mai og juni 2012 skapte nye rystelser.

På ny oppsto tvil om eurosamarbeidet ville tåle nye prøvelser.

"Whatever it takes"

Inntil den nye sjefen for eurolandenes sentralbank (ESB), italieneren Mario Draghi, kom med de forløsende ord:

— Innenfor vårt mandat er ESB klar til å gjøre hva som kreves – whatever it takes – for å bevare euroen. Tro meg. Det vil være nok, sa han.

Det skjedde på en konferanse i London rett før åpningen av sommerlekene i 2012. > «Den store forskjellen var hans (Mario Draghis) forhold til Merkel. Han visste at hvis det en dag ble nødvendig å ta en vanskelig avgjørelse, hadde han hennes tillit.»

Anonym kilde i Den europeiske sentralbanken (ESB)

Den umiddelbare reaksjonen var lettelse. Rentene på statsgjelden i de kriserammede eurolandene stupte.

Gjeldskrisen var over, skriver Spiegel.

Resultatet er blitt en mye mer sentralisert eurosone. EU-institusjonene har sikret seg mye større økonomisk og finansiell makt som tidligere lå hos hvert enkelt medlemsland, konkluderer Spiegel.

Og aldri skal Hellas lenger true hele valutaunionens eksistens.