Livet på toppen er en fast intervjuserie i Aftenpostens økonomimagasin hver torsdag. Se tidligere intervjuer nederst.

— Du var med i tv-programmet Kandidaten for snart ti år siden. Flere av leserne har kanskje sett deg før?

— Ja, jeg var med og konkurrerte om en lederstilling og millionlønn i Nikita-gruppen. Det var en morsom opplevelse, men mer lek enn blodig alvor for min del. Jeg fikk sparken da vi var fem stykker igjen.

- Men du fikk allikevel jobbtilbud fra Nikita rett etterpå?

— Ja, jeg ble tilbudt en annen lederjobb i samme konsern dagen etter premièren. Da de ringte meg, trodde jeg det var en radiospøk eller skjult kamera! Det var Nikita-eier Inger Ellen Nicolaisen, som hadde gitt meg sparken på tv, som ville ha meg. Hun har en forkjærlighet for sterke mennesker med mye kraft og evnen til å inspirere og motivere. Jeg tror hun så noe av det i meg.

- Du hadde hatt noen mindre lederjobber tidligere, men endte opp med å bli i syv år i ulike lederjobber i Nikita. Hva var det viktigste du lærte der?

— I Nikita fikk jeg ansvaret for større budsjetter og flere mennesker. Av Inger Ellen Nicolaisen lærte jeg også at nøkkelen til suksess i en servicebedrift er inspirerte og motiverte medarbeidere. Om du klipper hår eller lager show, det er uansett alfa og omega med glade medarbeidere som har det morsomt på jobb. Nikita var også en fantastisk arbeidsplass som var godt tilrettelagt for kvinner som også ønsket familie.

- Du har en mann som også er leder. Hvordan er balansen mellom jobb og familieliv hjemme hos dere?

— Den er utfordrende, og jeg merker at jobben kan ta fokus vekk fra barna. Av og til sitter jeg med dårlig samvittighet og føler at jeg ikke strekker til hverken på jobb eller hjemme. Da har jeg det ikke bra.

- Hva gjør du for å komme deg ovenpå igjen?

— Jeg jobber bevisst og aktivt med hvordan jeg tenker. Som regel klarer jeg å snu de negative tankene, men ikke alltid. Jeg er ikke flink nok til å prate med andre om det jeg synes er tøft. Ettermiddagene og kveldene går også i ett. Av og til er det derfor deilig at det bare er stille, at jeg kan koble helt av. Dansen er også en frisone for meg.

- Du danser?

— Ja, jeg har tatt opp jazzballetten etter 27 år borte fra det. Nå danser jeg hver uke. De timene jeg danser er jeg ikke sjef, ikke mamma, ikke kone, ikke venninne, bare Hanne. Det er deilig og noe jeg virkelig trenger.

- Apropos dans: på Wallmans leder du nettopp en gjeng dansere og artister som kveld etter kveld lager show og serverer middag. Hvordan er det?

— Det er motiverende med lidenskapelige folk som virkelig brenner for jobben sin. Samtidig er det ikke alltid så lett å holde oppmerksomheten på at vi må tjene penger. Mange her tenker ikke penger, men er her fordi de elsker det de holder på med. Vår jobb er å spre glede, men min viktigste oppgave er å skape økonomiske resultater for de svenske eierne våre. Det er av og til tøft å forene.

- Hvordan gjør du det da?

— Jeg jobber hele tiden med balansen mellom på den ene siden å være «den kyniske» som tenker lønnsomhet og profitt, og på andre siden være en som ivaretar den sterke kulturen og lar medarbeiderne få utfolde seg og beholde gleden ved jobben. Jeg er smertelig klar over at jeg kan oppfattes som for snill. Jeg blir glad i menneskene rundt meg, og synes det er vanskelig å ta tøffe beslutninger.

- Wallmans ble hardt rammet av finanskrisen og gikk med underskudd i flere år. Du fikk jobben med å snu skuta og skape grønne tall. Har du noen gang tvilt på om du skulle få det til?

— De siste to årene har vi tjent penger, selv om det har vært små overskudd. Snuoperasjonen har tatt lengre tid enn jeg trodde. Og ja, og av og til blir jeg liten og tenker: «Oi, er jeg egentlig kvinne for denne oppgaven?» Da prøver jeg å si til meg selv: «Ok, Hanne, du har det slik i dag. I morgen tenker du annerledes». Som regel går det heldigvis ganske fort over.