Aftenposten skrev fredag om hvorfor den rike eliten i Norge velger å være hjemme med barna sine. Sosiolog Helene Aarseth har i sin undersøkelse intervjuet hjemmeværende finansfruer om deres hverdagsliv. De setter opp et sterkt skille mellom det kalde finansmiljøet mennene deres jobber i, og de menneskelige verdiene de selv ser som det viktigste,

De såkalte «elitemødrene» opplever verden som et røft sted hvor barna deres må beskyttes.

— Krav om ekstrem fleksibilitet

— Det som beskrives her, er et veldig spesielt miljø, men vi finner etter hvert mer av det også i Norge: et krav om at man må kunne være ekstremt fleksibel på jobbens premisser hvis man skal konkurrere globalt, sier forsker Sigtona Halrynjo ved Institutt for samfunnsforskning

Les også:

Maksimalt dedikert, enten — eller

Hun mener Aarseths studie kan forstås som en interessant beskrivelse av det som i amerikansk forskning kalles karrierededikasjon versus familiededikasjon.

— I USA er det mye mer vanlig enten å være helt med i karrieren, eller hoppe helt av. Det skjer gjerne når barna kommer. Det konkurransedrevne amerikanske arbeidslivet stiller høye krav til maks dedikasjon i høyutdanningsjobber – og alternativet er typisk å bli mor på fulltid, sier hun.

— Å forene to karrierejobber på dette nivået, er ikke mulig hvis du også har høye ambisjoner om å være til stede for familien og barna. Da blir løsningen at far rendyrker karrierededikasjonen, mens mor rendyrker familiededikasjonen.

Mot amerikanske tilstander?

Det vanlige her til lands er ikke at mor slutter å jobbe, men at hun finner en mer familievennlig jobb, gjerne i offentlig sektor – som gjør det mulig å være mer til stede for barna.

— Aarseths studie synliggjør det ekstreme, men familiededikasjon som en moralsk verdig begrunnelse for å nedprioritere jobb, er tilgjengelig og utbredt for mødre også i helt andre samfunnslag – selv om denne tilpasningen også innebærer økt avhengighet av mannens inntekt, påpeker hun.

To motstridende trender

Halrynjo mener det foreligger to motstridende trender innen likestilling nå. Den ene går i retning av mer likestilling, med kjønnskvotering til styrer, fedrekvote og storstilet offentlig barnehageutbygging – både fedre og storsamfunnet bidrar mer enn noen gang i barns liv.

Den andre trenden handler om at vi blir stadig mer innvevd i globale arbeidskulturer, der konkurransen om å lykkes er tøff og kravene til fleksibilitet og mobilitet kan fordre en familie/karriere-arbeidsdeling som man ser i utlandet.

– Det skal bli interessant å se hvordan dette utvikler seg fremover, sier hun.

Hjemmeværende som på 60-tallet

Hjemmeværende firebarnsmor, feminist og teolog Ellen Hagman har i likhet med intervjuobjektene valgt å hoppe av karrieren for å være hjemme med barna.

Hun lever imidlertid ikke som en finansfrue, men sier hun og familien lever som på 60-tallet og kjenner seg ikke igjen i kvinnenes hverdagsbeskrivelser.— Jeg er ikke overrasket over at disse kvinnene føler et brudd når de får barn. At det blir en stor kontrast til det de opplever som en verden med stor konkurranse og spisse skuldre. Det er ikke rart de har et behov for å beskytte barna sine mot det, sier Hageman til Aftenposten.

- Tar ikke konsekvensene

Ifølge Aarseths studie er det et sterkt skille mellom det kalde finansmiljøet mennene deres jobber i, og de menneskelige verdiene kvinnene selv ser som det viktigste.

Hageman kritiserer dette og sier overklassekvinnene ikke tar politiske konsekvenser av det de opplever når de blir mødre, men i stedet beskytter barna mot en rå, ytre verden.

- Det er påfallende at de lager et varmt og lunt hjem som står i kontrast til den verdenen de oppfatter utenfor. Det blir ingen samfunnskritikk av det. De lar den verdenen, som de opplever som «et røft sted», forbli som den er, sier Hageman.

- Opplever du at barn må beskyttes fra en røff verden?

— Det spørs litt hvilken verden man snakker om. Deres ståsted er så langt fra det livet jeg lever. Men det å være hjemmeværende for å skape vinnerbarn, dét er jeg skeptisk til. Da lar man ikke barn være barn på barns premisser, men på premissene til den kalde verdenen utenfor. Disse kvinnene flytter investeringene fra fondene sine til barna sine.

Les også:

— Alle foreldre har beskyttelsesbehov

Hageman mener Aarseth har gjort en viktig undersøkelse. Feministen sier det er avgjørende å snakke om likestilling i et klasseperspektiv. Ofte blir middelklasseperspektivet fremstilt til å gjelde alle, ifølge Hageman.

Er det sånn at mødre beskytter barna sine avhengig sin egen virkelighetsoppfatning?

— Jeg tror det er kulturforskjeller her. Det er et middelklassefenomen at barnehage er viktig for barns sosialisering og forberedelse til skoletilværelsen. Alle foreldre har et beskyttelsesbehov overfor barna sine. Denne måten å leve på, minner også om det man har i den andre enden, altså i arbeiderklassen. Der er man også hjemmeværende med barna, men det er på helt andre premisser enn i overklassen.

Hageman påpeker at økonomi er avgjørende for om man har mulighet til å være hjemme med barna, men hun tror ikke alle hadde gått hjemme hvis de hadde hatt økonomisk mulighet til det.

Les også:

— Økonomiske muligheter

Ifølge Aarseths studie har elitefamiliene som mål å produsere nye vinnere i samfunnet. Kvinnene er ikke hjemme for å gå og rydde eller vaske gulv, men for å være sammen med og følge opp barna.

Er det disse mødrene som produserer samfunnets vinnere, Hageman?

— Det synes jeg er vanskelig å svare på. De har noen økonomiske muligheter andre bare kan drømme om. Jeg vet ikke, jeg tenker ikke så mye på om man produserer vinnere eller tapere. Før sa man at det viktigste ikke var å vinne, men å delta. Hvem er det som sier det lenger?

Så lenge barna er glade og friske, da eller?

— Nå har jeg et barn som er kronisk syk, og det går helt fint. Så jeg vil ikke si det heller. Det viktigste er at man gjør det beste ut av det man har, sier forkle-feministen til Aftenposten.