Hjemmeværende finansfruer opplever at verden er et røft sted hvor barna deres må beskyttes. De setter opp et sterkt skille mellom det kalde finansmiljøet mennene deres jobber i, og de menneskelige verdiene de selv ser som det viktigste, sier sosiolog Helene Aarseth til Kilden informasjonssenter for kjønnsforskning.
Ikke felle moralske dommer
I kommende nummer av Tidsskrift for kjønnsforskning som kommer i desember presenterer hun sin analyse av de familiene som har en hjemmeværende mor med høy utdannelse.
Aarseth har intervjuet den rike eliten i Norge og de intervjuede personene ble bedt om å fortelle om hverdagslivet, uten at hun presset dem inn på bestemte temaområder.
– På den måten fikk jeg innsikt i hvordan disse menneskene selv ser sin verden. Jeg er ikke opptatt av å avsløre fordreide virkelighetsoppfatninger eller felle moralske dommer. Jeg ser på den følelsesmessige bakgrunnen for valget om å hoppe av karrieren og konsentrere seg om barna, sier Aarseth.
– Disse menneskene lever tett på den globale finanskapitalismens «innerste vesen». Hva er det som driver dem? Dette kan gi økt innsikt, ikke bare i denne gruppens livsprosjekt, men også i viktige dynamikker i det samfunnet vi lever i.
Les også: Foreldre så rødt da de så denne meldingen fra SFO
Base for barna
For kvinnene hun snakket med er det svært viktig å lage et hjem som er en trygg og god base for barna.
Av de 13 familiene i hennes materiale, er ni av kvinnene hjemmeværende på fulltid, eller har en liten deltidsjobb som gjør det mulig for dem å alltid være hjemme når barna kommer fra skolen.
Mødrene tok utdanning innen jus eller økonomi, og hadde høystatusjobber før de fikk barn. Men da barna kom, var andre verdier enn karriere som var viktigst for dem.
Som en av dem sier i studien, referert på Kilden:
«Så, plutselig, da jeg fikk barn, så var det noe som våknet i meg følte jeg: «hva er de viktige tingene i livet?». Og det var for meg slett ikke om disse rederne tjente penger eller ikke. Jeg tenkte bare: «Jeg er helt uinteressert!» (Hjemmeværende mor.)
Noen av kvinnene har deltidsjobber, andre sier de kunne tenkt seg å være sykepleiere eller jobbe i barnehage. Men de sier de ikke ser poenget med å ta en slik jobb nå, med tanke på at lønna ville være en dråpe i havet i forhold til det mannen tjener, ifølge studien.
Stolte av å være hjemme
Ifølge Aarseth var kvinnene stolte av å være hjemmeværende mødre, og vektlegger hvor lykkelig de ble av å hoppe av karrieren.
– Men de som har eldre barn, snakker om at de gjerne skulle hatt en vei tilbake til yrkeslivet nå som barna ikke trenger like mye oppfølging. Da prøver de seg for eksempel på studier i kunsthistorie eller andre humanistiske fagretninger, forteller Aarseth til Kilden.
Kvinnene hun har snakket med sier de legger vekt på at barna skal bli godt rustet for å klare seg i den globale konkurransen som voksne.
For å klare det, trengs mye trygghet og skjerming i barndommen, mener de.
– Det handler ikke bare om det som skjer innenfor hjemmets fire vegger. Også nabolaget er nøye utvalgt, ofte allerede før kvinnene fikk barn. De har valg et område med tett nabonettverk. Barna løper inn og ut av hverandres hus, og mødrene forteller at alle får være med å leke, forteller Aarseth.
— Et intenst moderskap med tett oppfølging
I nabolaget er «alle like», og mange av foreldrene legger vekt på at barna ikke skal vite hvor mye penger de har.
– De signaliserer at her er vi opptatt av sunne og hele mennesker, og alle er like bra. Her får de hjelp av nabolaget, siden de bor i et område hvor en eksepsjonelt høy levestandard framstår som normalt, kommenterer forskeren.
Barna går ikke på skolefritidsordning, og mor bruker ettermiddagen på å være sammen med dem når leksene gjøres.
– Det er særlig tydelig hos de mødrene som har barn med et eller annet problem, som ADHD eller en hørselsskade. De bruker absolutt ikke dagene på å sitte på kafé! De går helt opp i det å tilrettelegge for at barnets spesielle behov ikke skal begrense deres muligheter. Det er et intensivt moderskap med tett oppfølging og mye omsorg og empati, sier sosiologen.
Samtidig er det klart at målet er å produsere nye vinnere.– Det er ikke det at de stiller så ekstremt høye krav til barna, men «hvis du har evner som tilsier at du kan få seks, så bør du faktisk strebe etter den sekseren.» Foreldrene tar det for gitt at barna skal utenlands for å studere og få en internasjonal karriere.
— Middagen står klar
Kvinnene ser det som en viktig og krevende jobb å gå fullt og helt opp i barna sine.
De er ikke hjemme for å gå og rydde eller vaske gulv. De har vaskehjelp og kanskje en au pair eller to for å stelle huset.
– Middagen står klar når barna kommer fra skolen, tilpasset trening og kamper. Fedrene får ordne seg selv – kanskje bare med en kald pølse ved kjøkkenbenken, forteller Aarseth.
På ukedagene lever far sitt eget liv på jobben. Resten av familien kan ikke legge opp livet etter når han kommer hjem, for det vet man aldri når skjer, forteller kvinnene.
Mennene jobber mye
Flere av mennene i Aarseths materiale understreker at det er helt nødvendig for familien at kona er hjemme, fordi de selv jobber så mye.
Aarseth mener at det ikke først og fremst er arbeidspresset i finanselitejobbene, men det emosjonelle presset som veier tyngst for det valget disse parene tar når de blir foreldre:
– Mens middelklassen ofte har jobber de opplever som givende, forteller kvinner og menn i denne studien om et hardt og nådeløst arbeidsmiljø. Som en motvekt mot dette, velger mødrene å investere enormt mye i familielivet. På sikt spiller dette arbeidet på lag med det harde arbeidslivet: Mange av disse barna gjør det godt på skolen, og vil innta samme posisjon i klassesamfunnet som foreldrene når de blir voksne, sier hun.
Verdens om røff
Både mennene og kvinnene i studien understreket motsetningen mellom nådeløsheten i arbeidslivet og det varme hjemmet hvor de menneskelige relasjonene vektlegges.
Slik svarer Aarseth på spørsmålet om det ikke er slik at mange kvinner har lyst ti lå være hjemme når de får barn, og at forskjellen kan vøre at disse kvinnene har økonomi til det.
– Det kan hende, og framstillingen av verden som røff stemmer overens med for eksempel Kari Stefansens forskning på arbeiderklassefamilier, som ofte ønsker å vente lenger med å sende barna i barnehagen enn det middelklassen gjør. Akademikerforeldre jeg har intervjuet er mindre bekymret for at barna deres ikke skal tåle møtet med omverdenen.
– Jeg mener imidlertid det henger sammen med at de ikke opplever verden utenfor familien som like nådeløs som eliteparene jeg nå har intervjuet. Kanskje er dette noe av grunnen til at det norske likestillingsprosjektet ser ut til å ha en særlig appell hos akademiker-middelklassen, sier Aarseth.
Annerledes i helgene
– Men kanskje forteller dette også om en sammenheng mellom likestillingsprosjektet og arbeidslivet: Jo tøffere konkurranse og mindre menneskelige forhold i arbeidslivet, jo større blir kanskje lengselen etter en skjermet oase?, spør Aarseth seg.
Ifølge studien er livet annerledes i helgene da far blir en del av familien igjen. Fedrene forteller at i helgene jobber de ikke i det hele tatt.
– Fedrene inntar en tradisjonell rolle som søndagspappa. De understreker det bekymringsløse og ansvarsfrie i helgene, og hengir seg til lek og kos, sier hun.
Les også:
Foreldre gir barna koder og passord, og klager til banken
Sjekk babyen som gir foreldrene tommel opp på ultralyd