— Man kan ikke investere i et av disse landene uten å havne i problemer på en eller annen måte.

Det sier professor og leder for senter for samfunnsansvar på BI, Atle Midttun til Aftenposten. Yara, Hydro og Statoil har alle vært involvert i tilsvarende vanskelige situasjoner.

Erika Fatland, sosialantropolog og forfatter, mener at det i beste fall var naivt av ledelsen i Telenor, med sin «nulltoleranse for korrupsjon», å tro at det var mulig å etablere seg i Usbekistan uten å tøye egne grenser.

Hun skrev kronikken Telenors eventyr i «Diktatorstan» i Aftenposten forrige uke.

Midttun mener at dette ikke bare gjelder selskaper som investerer i Usbekistan, men selskaper som investerer i land som ligger høyt oppe på Transparancy Internationals korrupsjonsindeks.

Denne listen gir en god indikator på hvilke land det kan være vanskelig å jobbe i dersom man ønsker å holde sin sti ren, mener han.

Umoderne styresett

— Det er et problem i dag at de landene som flere av våre store selskaper ønsker å investere i, har et styresett tilsvarende det vi hadde for flere hundre år siden. Da var det vanlig at personforbindelser ga fordeler, de giftet prinser med prinsesser for bygge allianser i politikken og ga gaver til hverandre for å konsolidere økonomiske avtaler. Dette har vi stort sett lagt bak oss, men dessverre er det mange andre land som ikke er kommet like langt i moderne forretningskultur og styresett. Da samarbeider vi med et helt ulikt utgangspunkt, sier Midttun.

— Burde vi da holde oss unna?- Nei. Jeg tror vi må engasjere oss ved å investere i disse landene og være med på å modernisere økonomien. Vi kan gjerne ofre noen ledere og styremedlemmer nå og da, men det hjelper ikke hvis vi ikke angriper dette mer strukturelt, sier han.

Han peker på at flere norske selskaper ikke har store muligheter i markeder i modne vestlige land der posisjonene i eksempelvis telekommunikasjonsmarkedene og oljeutvinning allerede er tatt. Derfor leter de etter muligheter blant mindre utviklede land, som Telenor gjør i Usbekistan.

- Går man inn i slike land, må man sannsynligvis betale milde gaver for å nå frem.

- Er det verdt det?

— Ja, det mener jeg. Det ligger selvfølgelig en fortjeneste der for selskapet, men de norske selskapene kan også være med å bidra til viktig utvikling i disse landene. Et eksempel er hvordan Telenor har bidratt til å bygge hele telenettet i Bangladesh.

Umulig å være hvit engel

— Det er ikke mulig å være hvite engler i helvete. Helvete er litt sterkt sagt, men går du inn i et politisk diktatur som Usbekistan, må du gjøre regning med å bli møkkete på fingrene. Og noen ganger går det helt galt, som eksempelvis for Statoil i Iran.

Han mener man kan ha mye å lære av oljesektoren som nå har bygget opp et internasjonalt initiativ for økt innsyn i pengestrømmer (EITI). Vi bør bli bedre til å bygge ny åpenhet i økonomien, sammen med sivilsamfunnsorganisasjoner som Transparency, og med andre land som ønsker det, for å få bukt med problemet. Men dette er ikke er noe som kan løses på kort sikt.

— Det vil ta flere ti-år før det blir orden på dette, sier han.

Ber statsråden svare

Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité sendte like før helgen et brev til næringsminister Monica Mæland (H), der de ber henne redegjøre for Telenors håndtering av saken med Vimpelcom.

— Stortinget kommer ikke videre får vi har fått avklart dette, sier Martin Kolberg (Ap) til Aftenposten. Han er komiteens leder.

- Det er et ganske vidt spørsmål dere har stilt?

— Det beste spørsmålet er hva som har skjedd og om det foregår korrupsjon. Da ligger det i sakens natur at vi får svar på hva departementet visste når, sier Kolberg.

Staten eier 54 prosent av Telenor. Selskapet har i alt ca. 33.000 ansatte i 12 land, foruten Russland og Ukraina. Rundt 4500 ansatte jobber i Norge.

Les også: