Livet på toppen er en fast intervjuserie i Aftenpostens økonomimagasin hver søndag. Se tidligere intervjuer og toppledernes ledertips nederst.

— Dere står bak årets TV-aksjon som pågår i dag. Hva har vært din største utfordring i jobben som leder for Kirkens Nødhjelp?

— Jeg måtte legge fra meg det jeg trodde en sjef skulle være. Før var sjefen for denne organisasjonen en mann over 50 år. Prest. Jeg kunne ikke være det, men måtte hente frem meg , og mine sterke egenskaper. Det bød blant annet på utfordringer internasjonalt.

- Hva skjedde?

— Når menn møtes og det skal tas beslutninger, sitter de i timer på konferanser og møter. Etterpå går de på bar og blir enige over en flaske whisky. Plutselig var jeg der som kvinne, fra et norsk pietistisk kristenmiljø hvor man sjelden ser en dråpe alkohol – hva skulle de da gjøre?

- Og hva gjorde de?

— Jeg sa, la oss ta den whiskyen. Det gjorde vi og vi ble enige. Men det var jeg som måtte ta det skrittet. Jeg lærte at det viktigste er at man kan faget og har respekt for mennesker. Det er døråpnere.

- Var du komfortabel med å gå ut på byen og drikke whisky?

— Ja, det gikk fint. Det har vært mange episoder med mange ulike kulturer som jeg har måttet håndtere. En av mine viktigste egenskaper er at jeg er nysgjerrig. Det gjør at jeg kan godta og gå med på en del ting, for eksempel gjorde det meg ingenting å smøre meg med et blad som skulle fungere som "myggspray mot onde ånder" da jeg var i Kalahari-ørkenen. Hadde jeg ikke gjort det, hadde det vært en fornærmelse mot vertskapet. Jeg tror ikke på onde ånder, så hvorfor skulle jeg gjøre det? Min løsning var å være åpen, spørre hvorfor de trodde det var nødvendig og vise dem respekt. Dessuten gikk det ikke på tvers av hva jeg selv mener og tror på.

- Har du opplevd situasjoner som gjør det?

— Å ja. Da jeg møtte den helligste munken i Thailand. Etter at vi hadde hilst, oppdaget jeg at alle krabbet på alle fire baklengs ut. Ingen hadde forberedt meg på det, så jeg måtte bestemme meg på sekundet. Der gikk grensen for meg. Mitt menneskesyn er at alle er like mye verdt. Jeg kan ikke kysse pavens ring og jeg kunne derfor ikke krabbe for denne munken. Jeg rygget ut og håpet at det var nok.

- Hvorfor var dette så viktig?

— Jeg må ta vare på det som er meg. Ingen er verd mer enn andre. Alle mennesker skal vises respekt, uansett hvem de er. Og nysgjerrighet. Det preger meg i alle møter med alle mennesker, uansett hvem de er.

- Du jobber for en kristen organisasjon. Hvordan bruker du din tro som leder?

— Min personlige tro gjør at jeg kan gå inn i ganske håpløse situasjoner og likevel lete etter håp. For meg er den jobben vi gjør i Kirkens Nødhjelp en naturlig del av det å være kristen. Når menneskers verdighet er tatt fra dem, er det min oppgave som kristen å gjenopprette denne verdigheten. Og det kan jeg gjøre gjennom jobben.

- Du møter ikke bare religiøse toppledere, men også folk i krisesituasjoner. Hvordan er du da?

— Jeg gråter på kammerset. Jeg er veldig lettrørt og mener det er ikke noe skummelt å vise følelser. Men noen ganger må jeg bare stenge døren og høre på musikk, snakke med kolleger eller gå en tur. Man kan si at jeg plugger ut mye når jeg er på reise. Vi tråkker rundt i skjebner og må tenke på at vi har en rolle i det vi gjør. Jeg skal gjøre noe mer enn å trøste.

- Hvordan går du frem for å fordele de midlene du har til rådighet i slike katastrofeområder?

— Jeg ser etter steder der folk på egen hånd har ryddet veien, fått opp provisoriske hus, der det er vilje. Jeg leter etter håpet. Det er det vi må bygge på.

Hver søndag kan du lese om lederes utfordringer og suksesser. Her er noen av de foregående intervjuene i serien "Livet på toppen" og en rekke av ledernes tips.