Hun bor bak to støyskjermer langs Østre Ringvei på Lund. Og hvem ville gjette at det vokser vindruer opp langs støyskjermen de passerer? Eller aprikoser, fiken og mimosa?
I tillegg til helt sikkert hundrevis av forkjelligfarget fuksia, amerikanske blåbærbusker høye som trær, tomater og agurker — og selvsagt plommer, epler, pærer og kirsebær? Pluss alle slags urter. Og, for selskap og egg: høner og kyllinger.
Harriet Beisland er sikker på at det er hagen som holder henne i form. Hun har en trøblete rygg. Og når pillene begynner å virke sånn utpå formiddagen, starter hagearbeidet. Så holder hun på til hun går inn i 7-tida om kvelden. Da begynner pensjonisten kanskje å veve eller strikke. Eller sylte og safte og lage geleer. Eller tørke sopp og frø, eller bake litt.
— Jeg ligger ikke på sofaen, nei. Men jeg hadde vel gjort det hvis jeg ikke hadde hatt hagen, for da hadde jeg hatt for mye vondt.
Selger
Hver høst står Harriet på markeder og selger produktene hun har laget. Da kan hun by på gele av kvann eller kvede, for eksempel. Eller saft av hylleblomst, kirsebær, rips, rå bringebær eller rabarbra. Og syltetøy av nyper, bjørnebær, stikkelsbær, ville bringebær og selvsagt rabarbra, plomme og eple. Eller hva med kirsebær i madeira?
— Jeg får avsetning for det meste, sier Harriet.
Hage nummer to
Men, som om ikke denne hagen ville vært mer enn nok for de fleste av oss: Pensjonisten Harriet har kolonihage også. Der hun selvsagt har grønnkål, poteter, mer bjørnebær, jordskokk, bringebær, rips, stikkelsbær, portulakk — og blomster.
— Men gresskar har jeg bare mislykkes med, beklager hun.
Kortreist og bærekraftig hos Uglands
Harriet er pensjonist. I sin tid som yrkesaktiv var hun alt fra vaktmester til rektor og bibliotekar, forteller hun, og mye av sitt yrkesliv tilbrakte hun på Husflidskolen i Kristiansand. Derav veven som gjorde at hun måtte bygge ut enderekkehuset, der hun flyttet for 17 år siden.
Ha noe å gjøre
— Jeg er pensjonist og kan gjøre som jeg vil. Og jeg må jo ha noe å gjøre.
Og noe å gjøre, det har Harriet. Hun er arvelig belastet med grønne fingre helt tilbake til oldefaren, som var den første som dyrket jordbær på Sørlandet. Mye har hun lært av familien sin, som har drevet både gård og gartneri i Grimstad og Arendal. Utover det hun har med seg av basiskunnskap, forsøker hun seg fram.
— Matlysten er det så som så med, men jeg smaker på alt jeg lager, sier hun.
I drivhus og potter
En runde i hagen til Harriet tar timer.
Her er det drivhus og hønsehus, og massevis av lange bord med planter i potter. De fleste må tas inn i kjelleren om vinteren, og Harriet klarer alt uten hjelp. Men å sette nett på frukttrærne så ikke fuglene forsyner seg, det prøver hun å unngå. Det er så trist å se på nettene, synes hun - og prøver i stedet å få tatt frukten før fuglene forsyner seg for grovt.
En kokk og en verdensmester med sans for fisk
Fiken
— Jeg har så mye glede av hagen. Det er moro å se på fargespillet i en vakker blomst. Og gøy å se at man kan få ting til å vokse, sier hun og tar oss med til det lille fikentreet. Hun er spent på om det kommer til å få frukt også. Aprikostreet hun hadde tidligere, bar frukt - men så døde det.
På verandaen har hun et sitrontre med et par små og en kjempediger sitron på. Og foran støyskjermen plukker hun fram et oliventre som hun er stolt av fordi det har fått massevis av små olivener. Hun tviler på om de kommer til å bli modne i norsk klima, men at det får bær er uansett sjeldent.
Hønene er Harriets kjæledyr, i tillegg til at de spiser rent rundt røttene på det meste som gror. Det hender de spiser noe Harriet gjerne ville hatt, også, men det tar hun med på kjøpet. Hun har i grunnen nok allikevel.
LES OGSÅ:
Hvilke egg er best?
Kortreist og bærekraftig hos Ugland