KRISTIANSAND: Trippende barn som ikke kan få nok. Småstressede foreldre med barnevogn på slep og lommeboka klar for dypt innhogg.
21,1 millioner personer er registrert inn portene fra 1966 til 2016. Lørdag er det 50 år siden åpningen.
Mye er forandret, men den røde tråden har vært der fra dag én.
— Vi leter hele tiden etter noe som kan skille oss litt fra alle de andre parkene, så det skal bli et poeng å reise nettopp til oss, sier dyreparkdirektør Per Arnstein Aamot (42) til Fædrelandsvennen.
Den letingen startet tidlig på 1960-tallet, lenge før dagens sjef var påtenkt. Ideen ble unnfanget av Willi Hjalmar Tjomsaas.
Randesund sa nei, Tveit takket ja
Allerede i 1961 er Tjomsaas på frierferd til forretningsfolk i Kvadraturen. 40-åringen har flust av ideer, men mangler de økonomiske musklene. Han har jobbet til sjøs og sett den store verden, og mener Kristiansand er moden for en dyrepark. Det blir omsider napp, i byens skipsredermiljø.
I april 1964 blir Kristiansand Dyrepark AS stiftet med seks aksjonærer og en samlet aksjekapital på 52.000 kroner, blant dem skipsreder Leif M. Haanes og malermester Norman Daland.
Tjomsaas har sett seg ut et område ved Drangsvann i Randesund kommune, ikke langt fra Rona. Men naboprotestene er massive — grunneierne kan styre sin begeistring for dyr i bur, og et enstemmig kommunestyre sier nei.
«Jeg tror vi bare gjør de interesserte en tjeneste ved ikke å imøtekomme søknaden», fastslår ordfører Toralv Torsvik.
Men i Tveit kommune er det åpne armer. Fire år tidligere ble den nye stamveien mellom Kristiansand og Lillesand åpnet, og dyreparkens far peker ut et jomfruelig skogsområde med perfekt beliggenhet kloss inntil veien.Han leier 200 mål for en periode på 30 år, og i juli 1964 ruller anleggsmaskinene inn.
— Alt av fridager og ferier ble tilbrakt i Dyreparken. Vi bodde i rekkehus i Suldalen, men om sommeren flyttet vi ut til Hamresanden der vi bodde i en liten campingvogn for å komme litt nærmere. Det var litt langt å kjøre fra byen, beretter Bjørn Tjomsaas (59), sønn av grunnleggeren.
Familien på fem jobber i parken hele sommeren. Hjemme i rekkehuset har de revegård under verandaen, et lite rådyr under kjøkkenbenken og inne i stua bor både papegøyer, kameleoner og gekkoer.
I tillegg til hund, katt og kaniner - og gode naboer.
Uten bur og jerngitter
Willi viser et særegent dyretekke, blant annet med to bjørner og flere dingoer som kommer i gave fra en park i Danmark.
Det var gjestene som skulle «gjerdes inne».
Dyreparken anlegges rundt andedammen, og i pinsa 1965 åpnes portene for prøvesesong.
— Dyrene skulle ha et liv i frihet inne i parken, dette skulle ikke være en zoologisk hage med bur og gitter og jernstenger. Det var gjestene som skulle «gjerdes inne», forteller Bjørn Tjomsaas.Slagordet er «Dyr i natur». Utover dette tilbys ponniridning til en pris på 50 øre per tur. Tjomsaas-barna får fem øre i provisjon.
— Vi ble jo «millionærer» etter hvert, humrer mannen som var ni år da parken ble offisielt åpnet.
Datoen er 25. juni 1966. Denne lørdagen spanderer Dyreparken gratis buss fra Domkirka hver hele time, med retur hver halvtime. 3500 gjester strømmer til i åpningshelga.
30 dyrearter er på plass. Inngangsbilletten koster 1,50 for barn og tre kroner for voksne (15/30 i 2016-kroner).
Det er investert 1,4 millioner kroner (13,5 mill. i 2016-kroner) i veianlegg, inngangsparti og øvrige bygninger, apeøy, fuglehus, lamagård og flamingodam.
Blodrødt i 1967Gjelda gjør den økonomiske situasjonen prekær når andre sesong tar til. Styret er lite tilfreds med bestyrerens økonomiske styring og ber ham si opp i desember 1967. — Litt av det som gjorde at det ble ugreit var at han virkelig kjempet for ideen sin. Jeg kan se for meg at anleggene ble litt for dyre for de som skulle betale etter hvert, sier Bjørn Tjomsaas.
Gründeren blir presset ut og tar oppsigelsen som et stort personlig nederlag. Det blir steile fronter i avisene, og mange mener han er presset ut av kapitalkreftene.Edvard Moseid, dyrepasseren som i en alder av 20 år ble ansatt av Tjomsaas i 1965, blir utpekt som hans etterfølger.
— I den perioden var nok «Edvard» et negativt navn i våre ører. Men han gjorde vår fars drøm stor og sterk, og tok helt klart vare på verdiene hans, mener Bjørn Tjomsaas.
I 1967 var det fortsatt ikke rom for styrehonorar. Til gjengjeld vedtok de å gå til innkjøp av ti kalkuner før sesongen «som så skal slaktes til jul, og leveres styret som honorar».
Willi Tjomsaas blir ansatt av en dyrepark i Oslo, men vender raskt tilbake til Kristiansand der ekteparet åpner dyrebutikk. Kort tid etter, i 1971, dør han av hjernesvulst.
Reddes av rentefritt lån — og JuliusDe økonomiske vanskene fortsetter, og gjelda har i 1971 økt til 3,5 millioner. Faren for nedleggelse er overhengende.
Året før har kamelene ankommet, og bystyret i Kristiansand går med på å svelge et par av dem — i form av et rente- og avdragsfritt lån på 750.000 kroner. Forutsetningen er at eierne forplikter seg til å drive parken videre i minimum fem år. Etter fem år er lånet avskrevet, og parken over kneika.
I 1976 ankommer sjimpansene, som skal vise seg å få enorm betydning for parken. Norges første sjimpansefødsel finner sted i 1979; Julius kommer til verden andre juledag - noen bedre julepresang kunne ikke parken få.
Julius var en tilfeldighet, så var de flinke til å utnytte den tilfeldigheten.
På nyåret blir den nyfødte funnet blødende med avbitt finger. Han er utstøtt av flokken, blir derfor adoptert av mennesker og bor vekselvis hjemme hos direktør Moseid og dyreparklege William R. Glad.
- Julius var en tilfeldighet, så var de flinke til å utnytte den tilfeldigheten. Vi ville aldri gjort det på den måten i dag, men da anledningen bød seg utnyttet de dette til parkens beste. Julius var mye av grunnen til at det ble noe mer enn bare en fritidspark. Det ble voldsom medieoppmerksomhet og tv-serien gikk kontinuerlig, sier Per Arnstein Aamot.
I et større intervju med Fædrelandsvennen i vår uttalte Edvard Moseid, direktøren gjennom 32 år, at åpningen av fritidsparken i 1983 var det beste han hadde opplevd - ved siden av Kardemomme by i 1991. Les også: Dyreparkens pappa
Kardemomme by i Kongeparken?På denne tiden opplever dyreparker verden over alarmerende nedgang i besøkstallet.
Parken blir utvidet fra 200 til 620 mål. Fritidsparken har et budsjett på ni millioner kroner, men regningen ender på 27 millioner. Redningen kommer som sendt fra himmelen — drømmevær og dertil hørende rekordbesøk; 365.000 mot 200.000 året før.
— Mange mente det var fullstendig galskap og ødeleggende for en seriøs dyrepark å utvide med fritidspark, men siden er dette blitt vanlig over hele verden. Dessuten var pengene derfra helt nødvendig for å skape utviklingsmuligheter og fremtid for Dyreparken, påpeker Edvard Moseid (71), som takket av i 1999 og fortsatt anses som den viktigste enkeltbrikken i parkens historie.
Ideen om Kardemomme by får Moseid allerede tidlig på 80-tallet, men de første samtalene med Thorbjørn Egner fører ikke fram. I stedet snapper Kongeparken i Rogaland ideen, men parken går konkurs og planene strander.Markedssjef i Dyreparken, Terje Formoe, gjør et nytt fremstøt og avtaler møte med forfatteren. I løpet av 1987 bygges det tillit, og planene legges for en eventyrby i området som tidligere var parkens søppelplass. Egner stiller en rekke krav, blant annet at hans egen sønn Bjørn skal lage byggetegningene.
Direktør Moseid har en stri tørn med å overtale styret og banken. Han truer med å slutte i parken og bygge Kardemomme by et annet sted på Sørlandet, men får til slutt klarsignal.
Kardemomme by åpner i juni 1991, et halvt år etter Thorbjørn Egners bortgang. Folk strømmer til Dyreparken, og besøksrekorden fra 1983 ryker med solid margin: Telleapparatet stopper på en halv million.
Les også: Fant rømlingen Roxanne ved Bragdøya
Begynte som 11-åring11 år gammel får Per Arnstein Aamot sin første sommerjobb i Dyreparken. Moren er butikksjef i Kjuttaviga, året er 1984.
— Jeg solgte is på tribunen mens Terje Formoe sang Julius-sangen på scenen, forteller Aamot. Deretter jobber han hver sommer til han tilbys fast ansettelse i 20-årsalderen. Han blir etter hvert kommersiell sjef og bygger opp suvenirprogrammet.
I stedet for å kjøpe via mellomledd handler han direkte med produsenter i Asia, noe som gir skyhøy fortjeneste.
— Jeg ble populær hos Edvard og co. siden jeg hadde øye for det kommersielle. Gjennom suvenirprogrammet ble vi også mer bevisste på kvalitet og etisk handel, prinsipper som vi har fulgt siden, sier dyreparksjefen, som i 2006 overtok ansvaret fra Reidar Fuglestad, påtroppende konsernsjef i Dyreparken Utvikling AS.
Dyreparken runder 50 år med å slette alle rekorder: I fjor omsatte parken for 380 millioner kroner og satt igjen med et overskudd på 40 millioner. 1.026.096 gjester strømmet inn porten. — Mitt inntrykk er at tanken om å gi gjestene unike opplevelser begynte med Willi Tjomsaas. Også Edvard var ekspert på å dyrke unike ting, mens i Reidars og min tid - fra år 2000 og fremover - er dette satt mer i system enn det var tidligere. Vi skal ikke være kopister, men selve originalen, fastslår Per Arnstein Aamot.
Nå står en ny høysesong for tur.
Kilde: Julbileumsboka «Den levende parken» (Hans Martin Sveindal og Jon Amtrup)
Fant rømlingen Roxanne ved Bragdøya
Mannen for de store tankene
Dyreparkens pappa
Julius (36) måtte opereres
Verdens raskeste nøster er født
Lager 15 nye episoder for TV 2
Små mus gir svær inntjening