— Livet ville blitt veldig flatt og kjedelig om jeg ikke skulle ha tatt på meg jobben i Dyreparken. Jeg har fått oppleve vanvittig mye gøy. Og mange smerter, sier Edvard Moseid (71).
Fredag gir han ut bok sammen med Vårt Land-journalist Marianne Lystrup om sine 32 år som direktør for Sørlandets mest kjente bedrift, Norges nest mest besøkte attraksjon etter Holmenkollen, Kristiansand dyrepark.
— Edvard har rett og slett hatt avgjørende betydning for Kristiansand dyrepark. Hele tilblivelsen av parken på 70- og 80-tallet er i stor grad hans verk. Ingen andre personer har hatt så stor påvirkning som ham, sier dagens direktør, Per Arnstein Aamot.
— Edvard var en frontfigur. Da han overtok, var det verken mange folk eller dyr der, og det var delvis en lang kamp for å overleve i alle årene fram til fritidsparken ble åpnet i 1983. Det er oppbygningen av Dyreparken som var hans største innsats; og hvordan han frontet parken i media og bygde opp anseelsen og troverdigheten til Dyreparken. Historien om Dyreparken er ubestridelig Edvards historie, sier Terje Formoe, mannen som skapte fantasifiguren Kaptein Sabeltann som med unntak av et konfliktfylt år i 1995 har herjet i Dyreparken.
Kunne ikke si nei
Slik svarer Edvard Moseid på spørsmålet om hva som har vært hans største bragd:
— At jeg ikke har hatt vett til å si nei. Ellers har jeg ingen store bragder. Ting har bare kommet, sier Moseid når vi besøker ham på Justøya utenfor Lillesand, der han bor med Kirsten Engeset som han giftet seg med i 2005. Da var det gått fem år siden han gikk av fra Dyreparken, nedbrutt og sliten etter skilsmisse, konflikter, hjerneslag, kreftoperasjon og hjerteinfarkt. Siden har den forhenværende storrøykeren hatt enda flere slag og infarkt og har vansker med å huske og å bevege seg. To-tre ganger i uka går han i fysioterapi og to ganger i uka til logoped for å få sving på talen. Som hjelp for å komme seg omkring har han både krykker, elektrisk doning samt en snerten liten Smart-bil.
— Jeg er ikke så munnrapp som jeg var før i tiden, unnskylder han seg.
— Og ikke spør meg om årstall, dem husker jeg ikke, smiler han.
Livet som bevegelseshemmet er ikke så verst, synes han, men frustrerende når han ikke klarer treninga. Det er Kirsten som ordner opp i alt, som da bilen deres brøt sammen på vei fra Roma med 40 vinflasker baki.
— Heldigvis skjedde det rett utenfor et av verdens største troparier som jeg vandret rundt i i tre dager mens Kirsten fikk bilen fikset på verksted, gliser han.
Fra et glassbur langs veggen lyder det plutselig: «Hold kjeft, din dust». Papegøyen kom med velutviklet ordforråd fra sin gamle eier i Grimstad, men er begynt å etterape både Edvards og Kirstens faste uttrykk; «er maten klar?» skingrer den.
Vondt har Edvard i skulderen også, som han brakk i fjor da han en mørk natt snublet i sin nye, uklippede kongepuddel. For dyr må han ha. Han har en slags besettelse for dem; hadde det allerede som barn da han vokste opp på en av Moseid-gårdene på Vennesla. Guttungen ble lykkelig hver gang faren, som var leder av viltnemda, hadde dyr med hjem som han kunne ta seg av. Det gikk gjetord om guttens håndlag med firbente, som nådde en mann med en vanvittig idé: Han ville lage Norges første dyrepark i Kristiansand, i Baneheia. Fem investorer hadde han funnet blant byens redere samt en malermester, og 18-åringen fra Vennesla egnet seg som dyrepasser, mente gründer Willi Tjomsaas i 1964.
Kunsttalent
Edvard var klar til å begynne på Kunst— og håndverkskolen i Oslo, begavet som han var, og er, uti den slags. Men tilbudet til Tjomsaas kunne han ikke si nei til, tok gartnerskole i stedet for å gjøre seg brukbar, og ble tilsatt 20 år gammel i Dyreparken i Tveit i 1965. Han var verdens lykkeligste menneske i parken som startet med ti marsvin og to bjørner.
Lykken varte helt til styret en dag tok ham til side og fortalte at parken var i ferd med å gå ad undas, Tjomsaas måtte ut, og unge Edvard fikk vær så god overta. Unggutten ble livredd og full av lojalitetskvaler.
— Da var jeg like ved å flytte til Australia; hadde skaffet meg oppholdstillatelse og jobb, til og med, men så kom ei dame i veien, ikke ho jeg ble gift med, sier han, og forklarer:- Jeg hadde sesonger. Om vinteren var det lov å gå etter damer, men helt ulovlig om sommeren. Da var det bare jobb, gliser han.
— Ifølge styret var det enten eller, fortsette med meg eller legge ned; så kanskje det ikke hadde vært noen Dyrepark i dag uten meg, sier Edvard, som i 1967 overtok som bestyrer. To år etter ble han ansatt som adm. dir. og var det fram til han sluttet i desember 1999. — Men hvorfor ville fire skipsredere som var tilsluttet misjonen, samt malermester Dalane, bruke penger på noe som ble ansett som fullstendig vanvittig?
— Kanskje var det nettopp fordi de var låst inne i sitt eget dogme og tankegang og det som ble forventet av dem, og ville gjøre noe helt annerledes. Mest var det vel fordi de var trassige. Det hadde aldri gått om de ikke hadde villet satse, sier Edvard, som mangler halve pekefingeren på høyre hånd etter maktkamp med Dennis, faren til apen Julius, som i 1983 ble Moseids familiemedlem og Dyreparkens maskot.
Brannen var verst— Hva er det verste du har opplevd?
— Privat er det skilsmissen; mange mente at ekteskapet havarerte som følge av at jeg konsentrerte meg om Dyreparken, og det var nok sant, men i ettertid er jeg ikke like sikker.
— I parken er det verste brannen i Tropehuset i 1978. Den opplevelsen orker jeg ikke å gå dypere inn i, for det var hjerteskjærende, sier han.
Avisartikler fra den gang forteller om forvridde dyrekadavre og Moseid som febrilsk reddet dem han kunne.
Mest stolt er Moseid kanskje av at selveste statsveterinær Reidar Vollan innstilte på at han skulle bli utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1999.
— Hva er det beste du har opplevd?- Privat er det å bli far. Jeg vil si at jeg var en brukandes far, for selv om jeg var veldig mye på jobb, så hadde jeg alltid ungene med meg i parken mens de var små.
— På jobb tror jeg det beste var åpningen av Fritidsparken i 1983, sier han.
Avverget krise
Alarmklokkene var begynt å ringe i Dyreparken som følge av at verdens dyreparker meldte om opp til halverte besøkstall.
— Mange mente det var fullstendig galskap og ødeleggende for en seriøs dyrepark å utvide med Fritidspark, men siden er dette blitt vanlig over hele verden. Dessuten var pengene derfra helt nødvendig for å skape utviklingsmuligheter og fremtid for Dyreparken, forklarer han.
— Et annet høydepunkt var samarbeidet med Egner-familien om Kardemomme by, sier han.
Thorbjørn Egner og Moseid fant tonen i felles lidenskap for kunst, estetikk og blomster.
— Hvordan var du som leder?
— Rotete og alt for engasjert i detaljer; lett for å kneble medarbeiderne. Jeg ville bestemme alt, og ansatte torde ikke gjøre noe uten at jeg hadde gitt signal om at det var ok.
— Dagens direktør jobbet med deg i mange år, men sier at han aldri ble kjent med deg?
— Det stemmer nok. Jeg hadde problemer med å slippe folk innpå meg alt for tett. Jeg ville ikke bli skuffet av mennesker som dolket meg i ryggen, for det vil jeg si jeg hadde opplevd; men utdype dette, vil jeg ikke. Noe har jeg lovet å holde kjeft om, og noe er selvpålagt. Jeg vil ikke trampe på andre for å vokse en millimeter sjøl. Min historie ville bare vekke et ras, sier Moseid.
Mange konflikter
I boka nevner han tre forhold som spesielt konfliktfylte: Avsettingen av Willi Tjomsaas, underslag fra en ansatt og konflikten med Terje Formoe om rettighetene til, og inntektene fra, Kaptein Sabeltann. «Misunnelsens gusjegrønne blomst begynte å spire i parken», står det i boka til Moseid om sistnevnte konflikt.
— Jeg har inngått en avtale med Terje om at ingen ting skal sies om dette før etter vår død. Historien står nedskrevet og er låst vekk; kanskje kommer den fram en dag.
— Både Terje og jeg tok initiativ til å løse konflikten, og parken hadde heldigvis et nytt styremedlem, Jan Walle, som ikke hadde vært del av konflikten og som tok på seg oppgaven å skape tillit mellom Terje og meg og fikk oss til å samarbeide. Men i ettertid kan jeg se at i den krigen følte jeg at jeg tok på meg alt for mye skyld sjøl.- Hvem ville du ha delt den med?
— Det er blant de tingene jeg vil holde kjeft om.
— Hvor viktig var det å få et forlik mellom dere?
— Det hadde alt å si for å komme videre. Dyreparken hadde ikke hatt den utviklingen vi har sett hvis ikke, sier Moseid.
Det året konflikten raste i 1995, falt publikumstallet og påførte parken et underskudd på 18 millioner kroner. Året etter snudde pilene igjen.
Julius ble økonomisk gullgruveFormoe og Moseids forhold går helt tilbake til 1983, da Formoe ringte Moseid og tilbød seg å lage sang om apen Julius som familien Moseid hadde adoptert som baby.
— Julius kom på et skjebnetungt tidspunkt for Dyreparken, og ble en fantastisk suksess med fire fjernsynsprogram på NRK. Det var utrolig viktig for at Dyreparken gikk inn i hjertene til det norske folk, sier Formoe.- Julius ble ikke planlagt, den historien er resultat av Edvards lidenskap og tilfeldigheter. Det går ikke an å planlegge for en sånn suksess som Julius har vært. Fremdeles vet hele Norge hva Julius er. Interessen som Julius skapte gjorde at vi torde satse videre. Julius og Kardemomme by er uløselig knyttet til Edvard og er blitt «game changer» i forhold til hva vi er, sier dagens toppsjef, Aamot.
— Kardemomme by var et kvantesprang videre og hadde ikke blitt noe uten ham, mener Aamot.
For noen år siden skrev vi reportasje om at Edvard Moseid dro til Afrika for å dø. Hva var det for noe?
— Jeg hadde et ulykkelig ekteskap bak meg og ingen ny dame og regnet med at jeg var ferdig. Jeg dro til Kenya og la meg under et tre og skrev ned minner fra tiden i Dyreparken. Kirsten, som jeg bare kjente sånn passelig, leste om dette i avisa, og kom til meg i Afrika for å hooke meg. Så dro vi til Tanzania og giftet oss ved den norske ambassaden i 2005. Siden har jeg bodd med henne her på Justøya, smiler Edvard, som ikke døde likevel. Heller ikke som følge av stadig nye slag. Dem har han forsøkt å komme seg fra ved å klatre med aper i trær i Afrika. Det hjelper på utviklingen av motorikken, påstår han, og demonstrerer ganglaget:
— Først venstreben, så krykken, så høyreben etter.
Elsker trær
Han tar oss med ut på terrassen og viser sitt nye rike med utsyn mot «Sverige helt til Nord-Skottland», bare med noen trekroner i synsfeltet som ikke skal kuttes. Også trær er hellige for ham.
— Uten meg, hadde det vært langt færre trær og mye mindre vegetasjon i Dyreparken, sier han, som har kjempet hardt for å lage en naturpark der dyrene kan bevege seg fritt. Så er det også mange historier om dyr som har stukket av, både kameler og sjøløver. En tam elg skapte lange bilkøer et år da den la seg til å hvile midt på E 18. Edvard har fått dyrene med seg hjem, minus sjøløven, som stakk til havs.
I boka si forteller han at Disney-folk som har vært på besøk i Dyreparken har fortalt at tilsvarende vegetasjon og sånne omgivelser bruker de millioner av dollar for å lage kunstig.— Boka di er litt polert?
— Den er ikke dyptpløyende, det innrømmer jeg gjerne. Jeg så ingen grunn til å rippe opp i gamle stridigheter.
Tenkte seg aldri om
— Ville du har gjort alt dette i Dyreparken om igjen?- Ikke på samme måte. Jeg ville brukt mer tid til å tenke meg om, men det ville resultert i at Kristiansand Dyrepark ikke hadde eksistert fordi jeg tok mange ad hoc-avgjørelser som i ettertid viste seg å være riktige, men som ville ha blitt stoppet underveis. Så for Dyreparken sin del, var det veldig greit at jeg ikke fikk tenkt meg om.
— Tenker du mye på Dyreparken nå?
— Ja, jeg gjør det, men jeg holder meg vekke. Nye koster skal få feie.
— Feier de nye vel?
— Totalt sett er jeg imponert over mye av det de har gjort, og kraftig irritert over andre ting. Men jeg vil ikke si hvilke.
— Hva har du lært av livet i Dyreparken?
— At den korteste veien ikke alltid går rett fram.
— Hvordan er livet nå?
— Behagelig. Nå kan jeg låse døra og være meg sjøl nok. Kirsten vil at jeg skal komme i gang med malinga igjen; det er mye jeg gjerne skulle gjort. Jeg venter til jeg får inspirasjon, men det kommer sjeldnere og sjeldnere. Men jeg har stoff til flere bøker. Kanskje kommer de en gang. Vi får se.