Dyreparken har aldri vært bedre forspent med dyrepassere, her vises fjorårets tigerkull fram av Rolf-Arne Ølberg (t.v.), Helene Axelsen, Hilde Strædet og Rikke Iduna Jansen. Foto: Reidar Kollstad

KRISTIANSAND: — Hun forsvant, og siden har ingen sett henne, forteller den erfarne dyrepasseren til Fædrelandsvennen.

Lørdag 25. juni runder Kristiansand Dyrepark 50 år.

Les også : 50 år med kø foran inngangsporten

Rykket ut med sild og valium

Året er 1991. To nyankomne, unge og spretne sjøløver kommer seg over gjerdet til anlegget, loffer over E 18 og bort til området ved Travparken. Den ene blir innhentet, den andre tar seg gjennom skogen og ut til sjøen - skal det vise seg.

Inni silden ble det stappet valiumtabletter. Foto: Kjartan Bjelland

To måneder senere blir nemlig Roxanne observert mens hun ligger i solsteken på et skjær ved Bragdøya. Direktør Edvard Moseid, dyrepasser Westnes og en til rykker ut for å fange rømlingen. Med seg i lettbåten har de ei bøtte sild og to brett valium. Etter å ha inntatt hele bøtta og 27 tabletter — nok til å dope ned fem sjøløver - begynner Roxanne å bli litt tung i steget. Hun blir lurt opp på land og dyrepasseren lykkes i å legge et nett over henne.

Men igjen sniker hun seg unna og glir uti sjøen.

— Vi var ute dagen etter og så henne igjen. Vi fulgte henne et stykke ut i bukta, hun var rundt båten en stund før hun forsvant, forteller Hans-Petter Westnes, som ble ansatt i 1989. > Jeg kuttet sild fra morgen til kveld, til kjerringas ikke fullt så store begeistring.

Han fikk hovedansvar for sjøløveanlegget, innviet i 1972 som en gave fra forsikringsselskapet Neptun. Det tilårskomne anlegget ble sanert til fordel for løveanlegget i 2007, til sterke protester fra blant andre Westnes.

Hans-Petter Westnes, erfaren dyrepasser i Kristiansand Dyrepark. Foto: Arkivfoto

Opptatt av livskvalitetenHan medgir at det var en tung stund da sjøløvene ble sendt til Edinburgh i Skottland.

— Jeg har alltid vært fascinert av maritime pattedyr. De krever litt, og jeg ble godt kjent med dem. Jeg kuttet sild fra morgen til kveld, til kjerringas ikke fullt så store begeistring, humrer 54-åringen.

Året er 1990 og en noe yngre Westnes mater sjøløvene Lars og Roxanne. Foto: arkiv

I dag driver han mest med transport og slakt av dyr, som blir mat for andre firbeinte. Dakenguruene ble avlivet i 2013 for å gi plass til gepardene, vakte det voldsomme reaksjoner. — Vi som jobber her har en brennende interesse for dyr. Samtidig har jeg et nokså jordnært forhold til det: I mitt hode er det viktigste at dyret har det godt mens det lever. Om det lever et halvt år eller ti år har ikke så stor betydning. Alt har sin ende; vi prøvde å få omplassert kenguruene, men går det ikke, så går det ikke, sier Hans-Petter Westnes.

De siste ti årene har parken hatt veterinær på heltid, og bemanningen er stadig styrket. Det er blitt færre rømlinger, så som kenguruen han var med å fange på Hånes for mange herrens år siden.

Om dyreholdet i parken anfører Westnes følgende:

— Det har aldri vært så bra som det er i dag.