Hjelp — hva er det jeg har begitt meg ut på? Når telefonen kom med spørsmål om jeg fortsatt var interessert i sprek-prosjektet så fikk jeg svettetokter der jeg satt i bilen. Kona og jeg var på vei til byen for å gjøre juleinnkjøp og hun tok telefonen i bilen. Du vet, det er ikke lov til å snakke i mobilen uten handsfree når du kjører bil. Og bra er det - jeg hadde sikkert kjørt i grøfta etter sjokket. Nesten verre var det at da var jeg nødt til å fortelle kona at jeg hadde sittet på dataen en sen nattetime og formulert en søknad - og til og med sendt den. Noen ganger er det noe merkelig som skjer med meg. Jeg får plutselig lyst til å gjøre noe «sprøtt» - kaste meg ut i noe som jeg kunne ha lyst til - men som jeg aldri verden virkelig tror kommer til å skje. Men nå skjedde det altså.

Jeg hadde ikke tenkt å fortelle det til noen. Jeg hadde en «hemmelig drøm» om å komme i gang igjen med trening for å bli sprekere og virkelig ta i et tak for å gjøre noe med min brystmuskel som bare siger nedover. Vel, min hemmelige drøm er ikke lenger så hemmelig. Nå blir den brettet ut for familie, venner, naboer, bygda jeg bor i og avisens lesere. Nå er jeg altså med — og tenker at når jeg var så «dum» at jeg søkte så må jeg stå løpet ut. Har jeg sagt A så må jeg si B. «Problemet» mitt nå er at jeg faktisk begynner å glede meg. Er det lov å glede seg til noe som jeg vet vil koste både masse slit,tid og gjøre meg «synlig» for folk rundt meg ? Jeg liker jo best å være litt anonym. For meg som i mange år har vært så redd for å kjenne på følelse av glede fordi mye av min livserfaring har vært at «etter noe bra kommer det alltid noe skuffende». En typisk tanke for flere av oss som ”sliter” litt. Livsmotto har vært at livet er som et skatoll: «skuff på skuff - med en klaff innimellom» og «alt som kan gå galt går galt». Men - nå har jeg fått en klaff og ønsker virkelig å komme ut av alle disse negative tankemønstrene. Jeg velger at dette skal jeg glede meg til og se optimistisk på. Det er virkelig noe sant i ordtaket: «det kommer ikke an på hvordan du har det men hvordan du tar det».

Denne julen har jeg for første gang spist både ribbe, medisterkaker og alt som godt er av julebakst og julegotteri med litt bedre samvittighet. For jeg har jo vært så heldig - jeg skal sammen med dyktige fagpersoner og flotte folk få god hjelp til å slanke vekk julefettet, komme meg ut på tur i all slags vær, få gått på ski, få et bedre kosthold og sikkert mange andre positive ting også. Du verden så heldig jeg er. Å få oppleve at en er heldig gjør noe med psyken. Dagene blir litt lettere å forholde seg til. Jeg har egentlig ganske mye å være takknemlig for finner jeg ut når jeg stopper opp og tenker meg om.

Ja på tirsdag så var vi i gang da. Med test på tredemølle og staking og kostholdskjema og måling av både muskler og fett og informasjon og det ene med det andre. Det var mye å forholde seg til. Men - det var gøy og spennende og litt «skummelt». Hvordan skal dette ende blir det store spørsmålet!