Da er jule— og nyttårsfeiringen over og det er kun timer til vi starter på reisen mot det som forhåpentlig skal bli et sunnere og sprekere liv.
Derfor valgte Fædrelandsvennen Silje:
- Minnet om Torjus vil være en stor motivasjon i HovdenTour
Her i huset har vi tilbakelagt et par uker i en følelsesmessig berg— og dalbane, med juleforberedelser, julefeiring, gått inn i et nytt år og «markert» en 3 års bursdag uten hedersgjesten tilstede - en enormt energikrevende prosess. Derfor har jeg ikke hatt det store overskuddet til å tjuvstarte med treningen. Vi har ruslet oss noen få turer på dager med finvær, men ellers har vi hatt fokus på å gi lillebror en fin jul, være sammen med familie og ta vare på hverandre.
Med et nytt år i siktet gleder jeg meg stort til å ta pakke ut den fineste julegaven, «Sprek-deltagelsen», til å ta meg selv i nakkeskinnet, komme meg opp av sofaen og ut i frisk luft, noe som forhåpentlig vil gi meg mer energi og livsglede.
Fra den dagen Fedrelandsvennen ringte og fortalte at jeg var en av de heldige som var tatt ut til prosjektet har jeg gått og kjent på motstridende følelser og stilt meg utallige spørsmål. Jeg har følt en enorm glede og takknemlighet for å ha fått denne unike muligheten, jeg er ydmyk for alle de flotte tilbakemeldingene jeg har fått fra kjente og ukjente. Jeg har kjent på iveren etter å komme i gang, men samtidig utfordringen i å stagge ti ville hester for å unngå å krasjlande etter få treningsøkter. Jeg har kjent på en skrekkblandet fryd hvor jeg lurer på hva jeg i all verden har begitt meg ut på? Kommer jeg i det hele tatt til å klare dette? Vil dette gi meg den mestringsfølelsen, overskuddet og den varige endringen jeg håper på? Vil jeg, som kun har trasket på fjellski med stålkanter, klare å lære meg teknikken med å gå på smale ski i spor?
Jeg har en vilje av stål , og om det så er det siste jeg gjør, skal jeg forhåpentlig klare å karre meg over målstreken på Hovden Tour. Misforstå meg riktig, jeg undervurderer absolutt ikke 42 km på ski, og det blir garantert både melkesyre, blod, slit og tårer både frem mot og på selve rennet. Men som en klok venn av meg sa: «typisk deg dette. Ikke noe sånn halvveis eller litt - nei da, hoppe i det med begge beina». Ja, det er nok nettopp slik jeg er. Men hva om jeg ikke klarer det? Vil jeg ydmyke meg selv ved å ha gått så offensivt ut? Kun tiden vil vise, men jeg er uansett klar for å ta utfordringen, takknemlig for å ha fått plassen og stolt over i det hele tatt å ha meldt meg på.
Nå kribler det ordentlig i magen og jeg gleder meg stort til å treffe og bli kjent med nye, flotte og spennende mennesker. Kjenne på samholdet, treningsgleden og forhåpentligvis få litt progresjon i formkurven. Jeg ser frem til å møte trenerteamet, få tett oppfølging, tilbakemeldinger, motivasjon og ikke minst suge til meg masse ny lærdom.
Så da gjenstår det bare å børste støv av treningstøyet og komme seg på prosjektets første fellestrening. Det blir spennende å se om kveldens test viser om det er håp for denne slitne og utrente kroppen?
Svaret det får du om du følger med i neste uke ;)