Det har vært en opplevelse å bli en del av Sprek-prosjektet. På godt og på vondt. Jeg blir veldig inspirert av den oppfølgingen jeg får fra fagpersoner som er satt til å passe på meg. I tillegg møter jeg nye og gamle bekjentskaper, og de gir meg ros og komplimenter. Klart dette gir meg ekstra tenning. MEN; det er ingen dans på roser og ingen enkel formel for å skaffe seg kondisjon i løpet av noen uker. Når man i tillegg har hatt ett pollenutslipp på Sørlandet uten like, er det ikke fritt for at jeg følger at halsen har snøret seg ekstra sammen på trening. Summen av disse tingene har gjort at enkelte økter har vært slitsomme og virkelig tatt kraft ut av kroppen min.
Men jeg har forstått at det er gjennom hvile og restitusjon jeg hever min egen terskel og kondisjon, så derfor tar jeg øktene på sofaen når kvelden kommer meget seriøst!
- Nå er de nesten på et nullnivå
Å starte ett opptreningsprosjekt når du er på ett 0-nivå, betyr at man har en lang vei foran seg, og at man må være innstilt på blod, svette og tårer. For hver lille opptur, venter det gjerne to nedturer. Det er ikke fritt for at jeg synes litt synd på meg selv innimellom og klager min nød for mann og barn. Heldigvis er de flinke til å peppe meg opp igjen. «Kom igjen, mamma! Dette kan du klare. Mange heier på deg!». Det hjelper litt å høre, men aller helst skulle jeg gjerne gått ett sted og fått kjøpt litt kondisjon. Slik er dog ikke livet, så jeg stålsetter meg og forsøker etter beste evne og gjøre mitt beste.. Jeg følger opplegget fra treneren som har fortalt meg at programmet er en fellestrening (og den er beinhard...) og to egentreninger på sykkel i 60-90 min, samt at jeg har lagt inn en dag med yoga og en gåtur i skogen. Klart at jeg merker litt fremgang, men jeg er en meget utålmodig person — og hadde helst sett at det snart kom en formtopp!Vi har til nå hatt to fellestreninger og sammen har vi syklet første og siste del av Palmeritt-traseen. Det har vært en fantastisk naturopplevelse, og det er kjempegøy å sykle på småstier rundt i Baneheia, Ravnedalen, Jegersberg, Trollskogen, 100 meter skogen og flere andre perler i vår flotte by. Selv en bakke opp kan være gøy når du først har en utforbakke ned og trør til noe veldig. På den måten, triller man nesten opp over neste bakke. Som dere forstår, jeg er opptatt av å etablere en rasjonell sykkelstil.
Angrer jeg nå da? I det siste har været vært grått, vinden har blåst og regnet har gjort meg gjennombløt, da verker jeg i hele kroppen. Da lurer jeg på hva jeg har begitt meg ut på. Men etter en varm dusj, samt noen timer på sofaen under ett godt teppe, da snur tankegangen min. Da er jeg bare veldig takknemlig for at jeg får være med på dette fantastiske opplegget. Sammen med tålmodige trenere og flotte lagkompiser som utfordrer meg, ser jeg fremover.
Så selv om man ikke kan lage gull av gråstein på to uker, merker jeg at kroppen begynner å bevege seg i riktig retning. Takk for hilsner og godord, det betyr mye for meg.
Treninger:
Nå skal det endelig bli sving på Mariannes form