Får ikke bo sammen lenger

— Jeg savner Johan fælt. Dette er ikke noe godt liv, sier Vivi der hun sitter i en kommunal hybel i Lunde bokollektiv i Søgne.

Tre kilometer unna ligger ektemannen Johan i senga på kortidsavdelingen til Søgne omsorgssenter.

— Hvordan går det med mamma, spør han sønnen Dag.

Han har brukket flere ribbein etter et nattlig toalettbesøk. Nå må han ligge hele døgnet, og da dveler tankene mye ved kona.

Tid og energi

Ekteparet Jansen fikk fire barn, barn som nå bruker svært mye energi og tid på å sikre at foreldrene får det best mulig den siste tiden de lever.

— De bodde i mange år sammen i en leilighet på Tangvall da helsa begynte å skrante for dem begge for tre-fire år siden. De hadde fram til da klart seg helt fint alene, men ble etter hvert avhengig av hjelp, forteller sønnen Dag Jansen.De fikk innvilget 1,5 time rengjøring annen hver uke, samt hjemmesykepleier som kom med medisiner. I tillegg kjøpte de privat hjemmehjelp ni timer i uka.

- I fjor ble det imidlertid kritisk da min mor ramlet og brakk lårhalsen, forteller Dag Jansen.

Runddans

Etter operasjon kom hun på kortidsavdelingen ved Søgne omsorgssenter. Det skulle vise seg å bli starten på en endeløs runddans både for henne og mannen Johan. Det bar ut og inn av omsorgssenteret.

— Begge er delvis demente, og vet ikke alltid hvor de er. Hun glemmer å spise, og blir derfor lett underernært. I tillegg sliter han med sykdommer som blant annet alvorlig kols som tidvis gjør at han ikke får pustet ordentlig, sier Dag. Før sommeren toppet det seg da Johan brakk armen etter et fall. Etter operasjon og et opphold på fire uker på korttidsavdelingen, ble han sendt hjem til tross for protester fra de pårørende.

— Han var hjemme i åtte timer da han igjen fikk astmaanfall og måtte på sykehus. Etter ei uke på kortidsavdelingen ville kommunen igjen ha ham hjem, men da nektet jeg å hente ham. Han hadde overhodet ikke noe hjemme å gjøre mer, sier Dag.

Nektet plass

Det endte med at kommunen lot ham bli, og om en stund skal han inn på langtidsavdelingen.

Vivi derimot, blir nektet plass på omsorgssenteret.

— Kommunen sier til oss at hun er for syk for åpen avdeling på langtidsavdelingen, men for frisk for korttidsavdelingen. Så da er hun plassert i et bokollektiv. Der er det ikke noe omsorgstilbud ut over rent stell. Ingen daglige aktiviteter. Vi forstår ikke hvordan kommunen definerer hva en person trenger av omsorg, sier sønnen.

Svinner hen

Søsknene har hatt flere møter med kommunen.

— Jeg skulle ønske de sa rett ut at det er mangel på penger til ordentlig omsorg, det hadde vært ærlig. I stedet møtes vi med at min mor skal «utredes». I mens svinner hun hen i sin siste fase av livet, sier Dag. Han sier det er tøft for søsknene å se at foreldrene ikke får bo sammen mer.

— Etter min mening er min mor overkvalifisert til plass på omsorgssenteret der de to kunne bodd under samme tak. Det oppleves dypt uverdig at kommunen ikke får dette til, sier han som to ganger i uka forsøker å bringe de to sammen. Han beskriver rørende møter der de holder rundt hverandre, klemmer og kysser.

Kontaktet fylkeslege

Søsknene har tatt kontakt med fylkeslege og pasientombud i forsøk på å få til en løsning.

— Det burde i alle fall ikke være slik at det er de pleietrengende med pårørende som kan rope høyest som får den omsorgen de trenger. Men det virker som om det er slik, sier Dag Jansen.

Kommunen: - Ekteskap betyr noe

Kommunalsjef for helse- og omsorgssektoren i Søgne kommune, Gustav Skretting, vil ikke kommentere enkeltsaker i avisen, selv om han kunne blitt løst fra taushetsplikten.

— Det føler jeg ikke er riktig. Men på generelt grunnlag kan jeg si at vi vurderer hver enkelt søknad om langtidsplass eller

omsorgsbolig grundig og individuelt, sier han.

Skretting sier at dersom det er et ektepar som trenger langtidsplass samtidig, så er det med i vurderingen at disse fortsatt ønsker å bo sammen.

— Vi vurderer den enkeltes behov sammen med de pårørende, brukeren, hjemmetjenesten og andre, sier han.

**Skretting sier at de planlegger en ombygging av omsorgssenteret, noe som betyr sju nye plasser, hvorav

seks av disse er langtidsplasser.**

— Trist sak å høre om

Påtroppende ordfører i Søgne, Astrid Hilde, synes det er trist å høre om ekteparet Jansen og hvordan de må være adskilt.

— Ettersom jeg hverken kjenner ekteparet Jansen eller saken, kan jeg ikke kommentere den nærmere. Men jeg kan forsikre at det ikke er tomme ord fra valgkampen at vi ønsker god eldreomsorg i Søgne, sier hun.

Hun sier at hun har snakket med mange ansatte i pleiesektoren, og at inntrykket er at de har en hektisk hverdag.

— Søgne har et forbedringspotensiale innen eldreomsorgen, medgir hun.

Hilde har stor tro på at den politiske koalisjonen som nå skal samarbeide i Søgne i årene fremover, vil jobbe godt og aktivt for å bedre eldreomsorgen i kommunen.

Fire kommuner uten demensteam

Fire av 15 kommuner i Vest-Agder har ikke eget demensteam. En av disse er Søgne, i tillegg til Flekkefjord, Lyngdal og Vennesla.

Demensteam er en tjeneste pålagt kommunene gjennom lov.

I en rapport utarbeidet av nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse, skrives dette om fordelen med demensteam:

«Det er svært gunstig om demensteamet eller demenskoordinatoren har tid til arbeid utover kartlegging og utredning av demens. Demensteamet kan dermed være motoren i det kommunale demenstilbudet i kommunen som tidligere skissert. De vil hele tiden ha oversikt over pasienter og tilbud som til enhver tid bør være i kommunen. Dette gir dem en mulighet til å ligge et skritt foran både ved å fange opp kommende behov for hjelp hos pasient og pårørende».

Kommunikasjonssjef i Nasjonalforeningen for folkehelsen, Randi Kiil, sier at mye av omsorgen for demente og andre pleietrengende er avhengig av pårørende som står på for dem.

- Mange pårørende sliter seg ut i jobben det er å ta vare på sine foreldre, sier hun.

Våre eldre må tas på alvor

Fornøyd «bestemor på anbud»

Bruker minst - presterer best

Bo trygt og godt hjemme - lenger