Problemstillingen har vært kjent i flere år. Mange barn har fått sine henvisninger til spesialisthelsetjenesten avslått da de ikke tilfredsstiller kravene for å motta helsehjelp. Pasient- og brukerombudet forteller om en økning på 55 prosent på henvendelser til dem om psykisk helsevern de siste 5 årene, og at 20 prosent igjen gjør det pga. avslag på henvisning.

Avslag på oppfølging fra sykehuset begrunnes gjerne med: det har ikke vært prøvd nok tiltak på et lavere nivå, symptombilde ansees ikke som alvorlig nok for å motta spesialisthjelp eller at omsorgssituasjonen til barnet er for ustabil til at barnet vil nyttiggjøre seg behandling.

Det finnes flere grunner, men ovennevnte vil de fleste berørte nok kjenne igjen. Omstendighetene rundt et avslag om behandling er sikkert mer nyansert, men et avslag er et avslag uansett hvor mye forklaring som gis. Når avslaget først er kommet, så er det like greit å få konstatert et par ting.

Jimmy Gonzalez

  • Klinisk barnevernspedagog og familieterapeut

  • 28 års erfaring fra kommunalt- og statlig barnevern, institusjonsbarnevern, psykisk helsevern for barn og unge og skolehelsetjeneste

  • Utdanning: klinisk barnevernspedagog, familieterapi, klinisk miljøterapi, flerkulturell forståelse, barnevern og etnisitet, ledelse i helse og sosialtjenesten

Les mer fra Jimmy Gonzales her.

Vonde følelser er ubehagelige, men det betyr ikke at man har en psykisk lidelse av den grunn. Å si at man ikke vil leve lenger er heller ikke kjekt å høre, men å uttrykke dette er ikke ensbetydende med at man er suicidal. Jeg påstår at alle mennesker en eller annen gang i frustrasjon har sagt noe de egentlig ikke mente, både 2 og 10 ganger. Skulle jeg i løpet av mine år i akuttpsykiatrien og akuttbarnevernet satt på blålysene hver gang dette har skjedd, kunne jeg i verste fall satt andre klienter og kollegaer i en vanskelig situasjon. Ha det helt klart, å snakke om følelser trenger ingen spesialistkompetanse.

Vonde følelser er ubehagelige, men det betyr ikke at man har en psykisk lidelse av den grunn.

Mange foreldre kan gjøre en super innsats, og med god foreldreveiledning er sjansene større for å gjøre ting godt nok i omsorgsarbeidet. Ordene ‘godt nok’ brukes fordi det ikke finnes noen fasit på hva god barneomsorg er. Selv et spesialisttilbud kan i flere saker betraktes som ‘overkill’, og for å gjengi uttalelser fra en bekjent i spesialisthelsetjenesten; ‘det føles som vi skal utrette mirakler bare de kommer til oss’.

Ha det helt klart, å snakke om følelser trenger ingen spesialistkompetanse.

Så hva er plan B i førstelinjen for de ‘hjemvendte’ barna og familiene deres? Kommunen vil sikkert peke mot Familiens Hus og helsetjenestene der, med blant annet familieveiledning og skolehelsetjenesten som de fremskutt tilbudene for vår målgruppe. I tillegg har man Rask psykisk helsehjelp som jeg personlig vil mene er det mest genuine lavterskeltilbudet som finnes for barna med akutte behov for emosjonelle utløp. Men når de egentlig ut til målgruppa? Skeptisk! Å vise til antall oppfølginger sier noe om effekten av tilbudet, men ikke noe om effektiviteten av det arbeidet som gjøres. Så hvor effektivt er tilbudene egentlig?

Er det legitimt å spørre om det finnes nok ‘modige’ helsesykepleiere, familieveiledere og terapeuter i kommunen som tør ta oppfølgingsansvaret for barn med kraftfulle og skremmende uttrykk? Jeg spør fordi jeg har sittet på litt for mange møter hvor folk veldig lett roper ‘Helse!!’ når det fortelles om barn som lett tar til tårer, eller sier at livet er vanskelig. Jeg forstår at enkelte vil trekke inn spesialisthelsetjenesten hvis formålet er å få en utredning som kan bekrefte en diagnose, men da er vi på et annet nivå.

Familier som har fått sendt henvisning til spesialisthelsetjenesten, har ofte ei ressursgruppe (ansvarsgruppe) rundt seg, bestående av representanter fra ulike offentlige hjelpetjenester. Som foresatt ville jeg vurdert denne ressursgruppa nøye. Sitter dere i ei ansvarsfull ressursgruppe, eller i ei gruppe hvor absolutt fint lite skjer? For disse ressursgruppene finnes, tro meg! Ei ansvarsfull ressursgruppe jobber realistisk, målrettet og er løsningsfokuserte.

Sitter dere i ei ansvarsfull ressursgruppe, eller i ei gruppe hvor absolutt fint lite skjer? For disse ressursgruppene finnes, tro meg!

Sitter du derimot i ei gruppe som låser seg fast i en eller to årsaksforklaringer, og bruker mye av møtetiden til å gjenta seg selv fra forrige møte ville jeg bedt om en ‘time-out’. Kan det være at ressursgruppa trenger en ‘makeover’ i form av nye personer med nye ideer? Hva med å få inn ekstern koordinator i slike ressursgrupper for å få opp kvaliteten?

Jeg har sittet på litt for mange møter hvor folk veldig lett roper ‘Helse!!’ når det fortelles om barn som lett tar til tårer, eller sier at livet er vanskelig.

Så hva tenker spesialisthelsetjenesten om det ‘enorme’ kommunale lavterskeltilbudet som de sender sårbare unge tilbake til? Vil de peke på Agdermodellen og det ‘tette’ samarbeidet de har med kommunen? Samarbeid på tvers av fag og organisasjon er viktig, men ikke enkelt å få til. For familier i krise er det også uinteressant å høre om et flott samarbeid så lenge ikke noe konkret kommer ut av det. Utover ‘RISK’ i skolene, strever fremdeles undertegnede med flere å se konkrete og virkningsfulle lavterskeltilbud (henvisningsfritt, gratis og kort ventetid), spire fram.

Alle vet utmerket godt at ubehagelige, men normale følelser som sinne, frustrasjon og redsel kan utvikle seg til mer alvorlige psykiske lidelser om de ikke blir fulgt opp på en god måte. Det trenger ikke gå lang tid før barnet kanskje igjen banker på sykehusdøra, og denne gangen med et mer komplekst og alvorlig symptombilde i hele familien. Hvis kommune og spesialisthelsetjenesten vil ‘rigge seg til med gode, fleksible og fremtidsrettede tjenester for å møte det utfordringsbildet vi ser i samfunnet’ (ref. Helsedir.), så er kanskje dette noe å utvikle videre.

Ha det helt klart, å snakke om følelser trenger ingen spesialistkompetanse, skriver Jimmy Gonzalez. Foto: Shutterstock