Sven Egil Omdal

Vi som ikke kjenner Jens Ingvald Olsenog ikke følger lokalpolitikken i Tromsø fra dag til dag, får ta tromsøværingenes ord for at han er en likandes kar. Men når hver 7. velger legger sin stemme til en erklært kommunist, er det vel ikke bare på grunn av hans gode smil og kameratslige framtreden?Rødts halvt utrolige oppslutning i Nord-Norges hovedstad er den best tenkelige honnør til den kamp Jens Ingvald Olsen i flere tiår har kjempet for de fagorganiserte han representerer, for rettferdighet for de svakeste, og mot privatisering av kommunale tjenester. Ingenting i CV-en tyder på at Olsen tar lett på tingene. Bloggen hans, sporene etter ham i lokalavisenes debattspalter og omtalen han får av motstandere så vel som tilhengere, tyder på at dette er en politiker som setter seg inn i sakene. Arbeiderpartiet skal forhandle om ordførerkjede og politiske avtaler med en opplest og kunnskapsrik mann.

Massemorder

Så hvordan kan han da (i Dagbladet) omtale en av verdenshistoriens største massemordere som en stor frigjøringsleder, som gjorde noen feil, som alle andre mennesker? Hvordan kan han benekte (i Nordlys) at en mann som er ansvarlig for minst 45 millioner menneskers død, var en despot? Hvordan kan han hevde (i Dagens Næringsliv) at det har mer anekdotisk verdi at han stolt har kalt seg maoist?

...hvordan kan han omtale en av verdenshistoriens største massemordere som en stor frigjøringsleder...

Alle mennesker gjør selvsagt feil, men hvis det er noe verden kan prise seg lykkelig over, så er det at listen over de som har feilet på Maos nivå, er så kort som den er. Avhengig av hvor man setter grensen, omfatter den stort sett bare Stalin, Hitler og Pol Pot i tillegg til Jan Ingvald Olsens frigjøringshelt.

Selv synes han det var pussig at Dagbladet brukte seiersintervjuet valgnatten til å spørre ham om hvordan det står til i dag med hans maoistiske holdninger. I et innlegg i Nordlys skriver han at det er mulig jeg er naiv, men jeg ser ikke den umiddelbare forbindelsen mellom valget i Tromsø og Maos Kina.

Kina sank ned i helvete

Det er mulig noen hver er naive, men roser ikke Tromsø seg både titt og ofte over byens solidaritet med de undertrykte? Inviteres ikke menneskerettighetsforkjempere og forfulgte jevnlig til byen? Det kan da ikke være helt perifert å få klarlagt om de skal bli ønsket velkommen av en ordfører som i det store og det hele synes Mao gjorde mye bra?

Som nazistene var de kinesiske kommunistene flinke til å dokumentere sine overgrep.

Mellom 1958 og 1962 sank Kina ned i helvete. Slik lyder åpningssetningen i Frank Dikötters store bok fra 2010, Mao's Famine.Den handler om Det store spranget som skulle løfte Kina over i den moderne tid, men som endte som verdenshistoriens største menneskeskapte tragedie. Dikötter er en av verdens fremste Kina-forskere og professor i historie ved Universitetet i Hongkong. Boken er ikke basert på fiendtlige, borgerlige, vestlige kilder, men på mer enn 1000 kinesiske arkivdokument, som ble tilgjengelige da Kina fikk ny arkivlov. Som nazistene var de kinesiske kommunistene flinke til å dokumentere sine overgrep. Dikötter skriver: Henrettelser var, som alt annet i planøkonomien, et tall, et mål som skulle oppnås, en statistikk som måtte gå opp. Takket være de detaljerte rapportene som kommunistpartiet selv samlet inn, kan forskerne anslå at 45 millioner kinesere led en unødvendig død i årene mellom 1958 og 1962, og at rundt 2,5 millioner av dem ble torturert til døde eller summarisk henrettet.

Holocaust

Hvorfor skal vi markere 75-årsminnet for holocaust, men ikke 60-årsminnet for det mye større massemordet i Kina?

Skulle Dikötters bok ikke ha stått på Olsens leseliste, burde han i det minste ha fått med seg Torbjørn Færøviks Maos rike. En lidelseshistorie, som fikk Brageprisen i 2012. Boken er vanskelig å lese, fordi skildringen av lidelsene under hungersnøden som Det store spranget utløste, er så nådeløst konkrete. Det er utillatelig pragmatisk av Olsen og andre å framheve de gode sidene ved en politikk som fikk de fattigste til å bytte barn, slik at de slapp å spise sine egne.

På bokens siste side går Færøvik i rette med alle som tenker som Olsen. Han kritiserer Vesten for det skjeve forholdet vi har til nazismen på den ene siden og de to barbariske, kommunistiske regimene til Stalin og Mao på den andre. Men denne skjevheten er først og fremst en vedvarende feil hos deler av venstresiden. I innlegget i Nordlys spør Olsen retorisk om det ikke var rett å kjempe mot den japanske invasjonen, eller mot Chiang Kai-shek. Det er nettopp denne viljen til å unnskylde de vanvittige overgrepene med at det lå gode intensjoner bak, Færøvik tar et oppgjør med.

Døde av sult

Selv ikke Liu Shaoqi, folkerepublikkens president fra 1959 til 1968, klarte å akseptere Maos frase om ni fingre mot én, som en beskrivelse av forholdet mellom framskrittet og tilbakeslagene i den kinesiske revolusjonen. Så mange har dødd av sult, sa Liu da han i 1962 for første gang våget å gå opp mot Mao. Historien vil dømme deg og meg, i bøkene vil det til og med stå om kannibalisme (sitert etter Dikötter).

Det kostet Liu livet å si sannheten. Han døde i en fengselscelle i 1969. Men han fikk rett: Det står i bøkene, historien har dømt formann Mao. Den erkjennelsen burde før eller siden nå fram også til den potensielle ordføreren i Tromsø, og føre til en forsinket erkjennelse av at millioner døde ikke er tilgivelige menneskelige feil. Da vil hans øvrige, høyst fortjenstfulle, innsats for de undertrykte få langt større troverdighet.