Man takker gjerne ja i takknemlighetens rus, men når glassene med høy stett er satt bort, så kommer gjerne bakrusen. Både for giver og mottager. Det må ikke skje i dette tilfelle, skriver artikkelforfatteren. På bildet Nicolai Tangen. Man takker gjerne ja i takknemlighetens rus, men når glassene med høy stett er satt bort, så kommer gjerne bakrusen. Både for giver og mottager. Det må ikke skje i dette tilfelle, skriver artikkelforfatteren. På bildet Nicolai Tangen. Foto: Kjartan Bjelland

Kunstsamling, diktsamling eller en boks kaviar?

De fleste tror at alle gaver går fra en glad giver til en takknemlig mottager. Giveren gir av sitt gode hjerte, og mottageren tar imot med takknemlighet og respekt.

Jan Vincents Johannessen

Den franske sosiologen Marcel Mauss viste i 1924, i artikkelen «Gaven», til gavetradisjoner i «primitive kulturer» og argumenterte for at en gave aldri er gratis, men inngår i et system for å bygge relasjoner innen en gruppe. Det finnes altså ingen «fri lunsj», et uttrykk som visstnok stammer fra den tradisjonen man i det nittende århundret hadde i barene i USA. Der kunne man spise så mye man ville såfremt man kjøpte en øl, men maten inneholdt så mye salt at bargjestene endte opp med å kjøpe mer øl enn de hadde tenkt seg, eller hadde godt av…

Elementære krav

Jeg uttaler meg i dagens epistel ikke som styreleder i Sørlandets kunstmuseum, SKMU, bare presenterer elementære krav som må oppfylles knyttet til Nicolai Tangens kunstgave, uansett hvor den blir plassert, og uansett hvem som kommer til å forvalte den.

Å gi bort kunst er ofte som å gi bort kjærlighet. Man gir bort noe man elsker. Kunstgaver har derfor en annen dimensjon enn pengegaver, selv om mange elsker penger, og synes å ha som mål å ende opp som den rikeste på kirkegården.Penger kan man få igjen. Det står samme bilde på hver eneste tusenlapp, og det finnes uhorvelig mange der de kommer fra. Slik er det ikke med kunst. For kunstnerne er verkene deres ektefødte barn, og ikke sjelden født i smerte, og for samlere er kunstverkene også deres barn, selv om det dreier seg om adoptivbarn. Men alle som har adoptert barn vet at man blir like glad i dem som i de ektefødte.

Fortjener mer enn takknemlighet

Selv om kunstnere og samlere gir av et godt hjerte, så fortjener de mer enn takknemlighet tilbake. De fortjener først og fremst at barna deres blir tatt skikkelig hånd om, og ikke satt ut i skogen, eller låst inne i et lager med feil temperatur og luftfuktighet. Her i landet har vi dessverre altfor mange eksempler på at kunstgaver ikke er blitt skikkelig tatt vare på. Man takker gjerne ja i takknemlighetens rus, men når glassene med høy stett er satt bort, så kommer gjerne bakrusen. Både for giver og mottager. Det må ikke skje i dette tilfelle. Her må Kristiansand kommune, hvis den tar i mot gaven, noe den selvsagt bør gjøre, være seg sitt ansvar bevisst.

Oslos kunstverker ødelegges nå på grunn av dårlig vedlikehold. Oslo kommune trenger 12 millioner kroner bare for å ruste opp kunsten utendørs, men i år er det bare avsatt 160.000 kroner til oppussing og vedlikehold av de flere tusen kunstverk som står i kommunens tre museer.

— Det er så flaut...

Ingers Sitter sa nylig, like før hun døde, dette om Oslo kommunes forvaltning av Munch-arven:

Det er så flaut at det ikke er noe å snakke om.

Kunstmuseenes samlinger består av deponerte verk, gaver, og innkjøpte verk. Innkjøpsbudsjettene blir som regel mindre og mindre, og derfor får gaver, og deponerte verk, stadig større betydning. Med en gave med et omfang og en kvalitet som den byen nå tilbys, vil byen rykke opp en divisjon i kunstens verden. Direkte opprykk.

Å gi bort kunst er ofte som å gi bort kjærlighet. Man gir bort noe man elsker.

Ekstra sjenerøst er det at giveren vil bidra til å sikre et utstillingssted som er samlingen verdig.

En gave blir nærmest som en bryllupsgave, hvor to parter lover hverandre evig troskap. Men alle er ikke helt enig i ordet evig. Tidligere i denne måneden mente direktøren i Kunst i det offentlige rom (KORO) at det burde være utløpsdato på kunst i offentligheten, så ikke norske byer ble til kunstkirkegårder.

Skikk og bruk

Deponerte verk er mer en form for forlovelsesgaver enn bryllupsgaver.

I boken Skikk og bruk, utkommet på Cappelens forlag for nøyaktig 55 år siden, står det følgende om forlovelser:

Så viktige kunstverk fortjener mer enn å bli dekorasjoner.

«Selv om unge mennesker nå til dags først forlover seg offentlig etter å ha tenkt seg temmelig godt om, forekommer det fremdeles at forlovelser blir hevet. Det beste er at det ikke blir snakk om årsaken eller årsakene til bruddet. Det vanlige uttrykket at «de fant ut at de likevel ikke passet sammen», bør være forklaring god nok.«

Videre står det at «etter gammel skikk skal man også levere tilbake gaver av en viss verdi.«

Dessverre er det ikke mulig å unngå offentlig støy i dagens mediesamfunn.

For dårlig forvaltet

I 2008 ga Inger Sitter og Haakon Bleken en rekke verk, anslått verdi 20 millioner, til Trondheim Kunstmuseum, men begge mente at de var for dårlig forvaltet, og Sitter forlangte å få ”sine” verk tilbake, siden hun ikke ønsket å være del av en kjellergenerasjon.

Bakgrunnen for striden var Trondheim kunstmuseums filial, Gråmølna, som ble bygd i 2008 for å huse den betydelige mengden med kunst som Sitter og Håkon Bleken donerte til museet. Filialen har de siste årene hatt en svært begrenset åpningstid og gått med store tap. Sitter fikk ”sine” 13 verk tilbake, til tross for at de altså var bryllupsgaver, og hun neppe hadde noe rettslig krav på dette.

I 2003 åpnet Sal Haaken, en ny fløy ved Henie Onstad kunstsenter på Høvikodden, som et resultat av samarbeid mellom Haaken Christensen og kunstsenteret. Christensen finansierte bygget for 27,5 millioner kroner, og det var inkludert i planene at fløyen skulle huse Christensens private kunstsamling etter hans død. Det skulle være et monument over hans liv som kunstsamler og et «hjem» for hans verker av blant andre Picasso, Jens Johannessen, Johs. Rian og Ludvig Eikaas. Samlingen skulle testamenteres til Henie-Onstad-senteret og styres av dem.

Truet med å selge

Etter en uoverensstemmelse med ledelsen av kunstsenteret, endret Christensen denne planen. I 2005 hentet han ut alle bildene og truet med å selge dem. Bakgrunnen var at han følte seg dårlig behandlet av senterets ledelse. Blant annet var ikke Sal Haaken nevnt i kunstsenterets program. Han testamenterte derfor hele samlingen, til en anslått verdi av 200 millioner kroner, til den ideelle organisasjonen Leger uten grenser. Direktør ved Henie-Onstad Kunstsenter, Karin Hellandsjø, sa til TV 2 at hun ikke så på det som et nederlag at Leger uten grenser fikk samlingen.

Det lar seg ikke nekte at en hel del gaver som blir tatt imot med oppriktig takk, likevel blir gjemt i en skuff eller kiste...

Når Tangens enestående gave forhåpentligvis får det hjem samlingen fortjener, så er det viktig at man også sikrer den kunstfaglige kompetanse den fortjener. For så viktige kunstverk fortjener mer enn å bli dekorasjoner. De fortjener å bli gjenstand for forskning, og å bli presentert for publikum av omvisere som vet mer om bildene og kunstnere enn de fleste av oss.

I Skikk og bruk står det:

«Det er skikk og bruk fra gammelt av at den som vender tilbake fra en utenlandsreise, har med seg gaver hjem, i hvert fall til sine nærmeste.

Gaver i skuffen

Det lar seg ikke nekte at en hel del gaver som blir tatt imot med oppriktig takk, likevel blir gjemt i en skuff eller kiste så snart giveren er ute av døren. Folk som har smakfulle hjem, blir ofte rent fortvilet over de tingene som slekt og venner skjenker dem i beste mening. En gjenstand kan jo se så nydelig ut i butikken, men bryte helt med farger og stil i et hjem.

Når man kjøper en slik gjenstand, bør man derfor så godt man kan, prøve å tenke seg hvordan den vil ta seg ut hjemme hos mottageren. Kjenner man seg usikker, får man enten kjøpe noe som forretningen er villig til å bytte, eller bedre — velge en god bok eller en godbit. Det finnes folk som blir mye gladere for en diktsamling eller en liten boks russisk kaviar enn for en gipsmodell av Thorvaldsens Kristus.«

Det finnes ingen gipsmodell av Thorvaldsens Kristus i Nicolai Tangens kunstsamling.