Det spruter og brenner, bobler og eksploderer. Kaskader av farger og lys farer gjennom luften. Elever jubler av glede og fryd, klapper og gestikulerer, utforsker, eksperimenterer og diskuterer.

Engasjerte lærere og ivrige veiledere setter alt inn på å få elevene interessert, på å lære dem realfag, på å forstå realfag. Men gjør de det? Hjelper det at realfagene presenteres som sirkusforestillinger? Er det en pedagogikk til etterfølgelse for det vanlige klasserom, og for en vanlig drømmelærer? Er elevene mer interessert i realfag etter seansen? Eller har de fått et feil inntrykk og blitt kravstore med forventninger til fagene og presentasjonen som ikke kan tilfredsstilles? Hva er læringsutbyttet? Hva er effekten etter en times moro? Kanskje realfagentusiastene bør vurdere den faglige verdien av opplegget?

Dårligere enn noen gang

HELGE STEN THORBJØRNSEN

For på bakgrunn av at eksamensresultatene i matematikk for 10. klassingene nå er dårligere enn noen gang, at over 60 % av elevene i matematikk for yrkesfag får karakteren 1 eller 2 og at ved eksamen våren 2016 strøk 37 % av lærerstudenter i matematikk, så er det lite som tyder på at vitensentrene og deres realfagsshow har hatt ønsket virkning. Heller ikke andre deler av realfagssatsingen ser ut til å ha vært vellykket. Har vi fått Naturfagsenteret, Matematikksenteret, og Nasjonalt senter for realfagrekruttering til ingen nytte? Og nå har kunnskapsministeren kommet med en Nasjonal strategi for realfag i barnehagen og grunnopplæringen (2015— 2019): Tett på realfag.

Hjelper det at realfagene presenteres som sirkusforestillinger?

Strategien er basert på en rapport fra en ekspertgruppe som foreslår å utvikle egne læreplaner i matematikk og naturfag for de ulike yrkesfaglige utdanningsprogrammene. Disse læreplanene bør være relevante.

Dette er en innrømmelse av at satsingen har vært for ambisiøs, for generell og ikke tatt hensyn til at elevenes behov for sammenheng mellom opplæring og praksis. Jeg tillater meg å vise til min kronikk: Matematikk, neibenet og godfoten. Fædrelandsvennen 06.10.15. ## Sirkustilnærmingen til realfagene

Det virker ikke som sirkustilnærmingen til realfagene er en metode som skaper bedre realfagselever. Kanskje opplever de at realfag ikke bestandig er moro, men kjedelige og fasitpreget? Svaret, eller fasiten, er i de fleste tilfelle gitt. Det er ikke slik dagens norske elever er opplært. De skal stille hvorfor-spørsmålene. De skal vurdere forskjellige løsninger, ikke få svar som ofte ikke er begrunnet. Nå må realistene omskoleres. Markedet flommer over av mennesker som kjenner sin algebra. Og som er lite brukbare til alternative sysler. Derfor skal de bli lærere i realfag. For å utdanne flere realister?

Les også :

Kunnskapene i realfag er for mange elevgrupper dårligere enn før, men hvor stort er det problemet, bortsett fra en generell oppfatning at mer kunnskap er bra? For øvrig er kanskje heller ikke det holdbart. Den verdenskjente fysikeren Stephen Hawking advarer i et intervju med BBC Radio 4 at menneskeheten står i fare for å utslette seg selv. Kjernefysisk krig, global oppvarming, og genmanipulerte virus er faremomenter påpeker han. Og ettersom utviklingen innen forskning og teknologi går framover, vil det bli skapt «nye måter som ting kan gå galt på».

Kunnskapene i realfag er for mange elevgrupper dårligere enn før, men hvor stort er det problemet, bortsett fra en generell oppfatning at mer kunnskap er bra?

Vi kommer til å utvikle vaksiner mot genmanipulert virus, slik vi har funnet tiltak mot de fleste sykdommer hittil. Vi vet hva som må gjøres for å redusere global oppvarming, vi vet hvordan, men politisk får vi det ikke til. For mange ligger løsningen i den teknologiske revolusjonen vi står foran. Men den industrielle revolusjon ble fulgt av en ideologisk revolusjon. Merkantilismen ble erstattet av liberalisme, konservatisme, sosialisme. Religion ble erstattet med vitenskap. Tro med fornuft. Frihet, likhet og brorskap ble nye verdier som fremdeles gjelder, men som nå er truet fra mange hold: globalisering, folkevandring, klima— og miljøkrisen og en asymmetrisk verdensutvikling uten en akseptert retningsgivende instans, uten et godkjent verdenspoliti, uten en verdenslovgivning og uten en felles verdensetikk. Hvilke ideologier kan vi nå forvente? Vil demokratiet, rettsstaten, menneskerettighetene og likhetsidealet overleve i teknologiens, folkevandringens og globaliseringens tid? For å få det til må mer oppmerksomhet vies dette spørsmålet.

Gi samfunnet viten

Fremtiden har behov for sosiologer og antropologer, statsvitere, filosofer, kunstnere, psykologer, historikere, prester, imamer og ikke minst politikere som kan gi samfunnet viten og veiledning om og innsikt i hvordan nødvendige, upopulære politiske vedtak kan fattes og aksepteres, hvordan kulturer kan forenes, hvordan religioner kan samarbeide, hvordan den teknologiske utvikling kan kontrolleres, hvordan mennesket kan komme videre uten å være mest opptatt av fordømmelse, straff, hevn, hat og død. Toleranse, å tåle og akseptere avvik, fordomsfrihet for annerledes tenkende og åpenhet for nye og kontroversielle tanker og ideer, er de viktigste bidragene også et vitensenter kan gi i en verden i eskalerende forandring. I Farsund skal det bygges ny videregående skole. Den bør bli et senter for energi, klima og integrering.