Campingvognen min er i Budapest og er slik stjernene har når de spiller inn film. Og det er akkurat det jeg gjør, men denne vogna er ikke like stor som den Tom Hanks hadde på nabosettet i forrige uke. Den var omtrent like stor som «slottet» i Markens, mens den jeg har er mer på størrelse (ikke til forkleinelse) med Snadderkiosken.

Janne Formoe1 - signert1.jpg

Jeg har den langt fra alene. Den deles med 5-6 andre skuespillere. Vi er som et lite sirkus uten elefanter, kun en gjeng klovner som har glemt ballongene hjemme. Det er alltid noen som skifter, sover, er syke, er sure, må på do, spiser, eller mener noe om alt og ingenting.Hovedarbeidet til en skuespiller er, når sant skal sies, å vente. Vente på et lys som skal stilles, på et fly som ødelegger for lyden, vente tålmodig mensnesen pudres, belter festes, håret løftes, fjeset sparkle. Når det endelig er klart må du selvfølgelig på do. Så kan du endelig kan lire av deg dagens tekst for 22 gang, like entusiastisk, like gråtkvalt, sjarmerende, festlig, varm, kald, redd eller hva du enn skal formidle. Du er som en potet ogkan brukes til alt.

Nå tror du garantert at jeg har blitt den nesteBond-piken.

Det er fristende å si ja. Men det nærmeste jeg kommer Bond er at ei venninne av meg har vært kjæresten hans på 90-tallet (for real!)og hadde han med til Oslo. Det sies at de dro til skogsog at han muligens fikk noe gran i boxershortsen etterpå, men det er en annen story. Og ikke noe jeg kan sjonglere med. Hverken før eller siden.

Denne jenta spiller i «Karsten og Petra» «The movie number 5», «staring as The mother of Petra». Og misforstå meg rett, den jobben liker jeg. Det er både fint og spennende å lage bra filmer for de aller minste. Det er muligens ikke samme type utfordring som å måtte turne med Bond mens du dingler fra et helikopter, men det er andre type effekter som kreves. For eksempel å spille en hel scene og late som at en tape bit er Petra fordi hun er ferdig for dagen.

Jeg må bare le litt for meg selv, eller av meg selv om du vil, med tanke på at jeg ligger her i «Snadderkiosken» og dagdrømmer om å gå rett på Tom Hanks (som er i nabostudioet) i morgenkåpen jeg alltid har over kostymet. Ikke bare fordi det ser skikkelig filmstjerneaktig ut, men mest fordi kostymen vet at jeg søler 9 av 10 ganger. Jeg ser selvfølgelig for meg at vi kræsjer. Vi mister ikke noen bøker altså,er ikke helt full av klisjeer heller, men det er da Tomumiddelbart ser at jeg er en actress. Dels pga nevnte kåpeog dels fordi «It takes one to know one».

Han spør hvem jeg er og jeg forklarer på min sjarmerende norskengelsk high lights fra CV-en min. På mirakuløst vis er Tom Hanks på utkikk etter en jente (les:dame) av nordisk utseende til en viktig scene dagen etter, og jeg har tilfeldigvis fri, og det viser seg at jeg er perfekt til jobbenogden blirmin.

Jeg våkner med et rykk av at nesen min blir pudret og skjønner at jeg fortsatt befinner meg på «Snadderkiosken».

Sannheten er at både Tom og doningen har for lengst «left the country» ogdet er bare vi her som gjør oss klare for den store sykkelscenen. Og den er ikke like actionfylt som å spille i en krigsfilm mot Hanks, men det krever jammen sin kvinne å sykle lett og ledig med Petra bakpå i en liten vogn, lire av seg replikkene at «the same moment» og samtidig se naturlig ut.

For har du først valgt å bli potet må du sørge for å være like god som Snadderensuansett hvilken historie du farger.