Jentegjengene er ganske like uansett om de er fra Trondheim og Italia.
Jeg sitter og observerer enn sånn gruppe as we speak. Jeg pendler mellom Budapest og Norge for tiden fordi jeg spiller inn film. Jeg har vært såpass mye i Budapest at jeg ikke føler meg somen turist lenger, og jeg ser med en gang de som er det (Ikke at man må være lynende intelligent for å oppdage dem).
Altså nå sitter jeg og observerer en gjeng med damer på ca 48-50 år fra Italia. De har godt fottøy. Shellakk på neglene. Selv om skotøyet er flatt er det av skinn (de er tross alt fra Italia), de har diskrésmykker, er hverdagslig lekre og har kommet i en alder der de synes antrekk som er ton i ton er helhetlig og aller, aller stiligst.Jeg sitter skikkelig nærme dem og har lyst å slå av en prat. Gi dem noen bra restauranttips, fortelle dem hvor de kan få fotpleie med fisker down town. Men hvem fafo vil drive med den harde huden sin oppi de fiskene?
Kanskje si på stotrende engelsk «Yeah I kind of live here now, so I would recomend this spa. What I do? Oh, I play in this childrens movie, it's called Karsten og Petra. Yeah, it's really popular in Norway. No, no it is not in Italy.«
Det som skjer i Budapest, stays in Budapest. Selv på kaloriplan.
Jeg dropper det, og observerer mer. Ser at de har gode jobber. At de enten er gift på 25 året, eller skilt. De har mest sannsynlig barn, og de har utdannelse. De leser bøker og er opptatt av kultur. De går garantert på teater back home, og jobber i forlag, skolesektoren, og muligens en av dem med interiør. De er stilige på en intellektuell måte. Jeg kunne drept for å forstå hva de prater om.
Jeg skjønner noe da, når de plutselig tar bilde av kaka de spiser, danderer, rydder bordet, tar på lepestift og holder kaka opp til ansiktet. Jeg blir flau av sånne matbilder, og synes det er fascinerende at det tydeligvis er blitt en universal greie. Se nå koser vi oss. Denne jentegjengen teller ikke kaloriene på tur.
Det som skjer i Budapest, stays in Budapest. Selv på kaloriplan. Er man på tur så er man på tur!
Jeg ser det er bra damer, som endelig har begynt å ta skikkelig plass, og som trenger dette fellesskapet. Som har overlevd takket være denne gjengen. Når livet buttet, når stakittgjerdetog huset ble byttetut med en to roms. Gjengen som vet alt om deg fra ditt første kyss, til ditt siste. De som er livbøyen din, og din tryggeste klippe. De som har sett deg på ditt svakeste, men som alltid visste hva som bodde i deg og minnet deg på det når du hadde forlagt deg selv.
Damene dine som trenger deg slik du trenger dem. Som du ler med, diskuterer alt fra politikk til barneoppdragelse med. Som du kan le med så du tisser på deg, bokstavelig talt. Og ikke bare en skvett, men 2,5 liter fordi du har holdt deg så lenge i redsel for å gå glipp av noe.
Jeg smiler til damene og spør dem om jeg skal ta et bilde av dem. De ler og sier at nå er det ikke noe vits for kaka er spist opp. Jeg tar bilde likevel etter ny runde med dandering av kast, hår, lepestift og omrokering av plassene. 4 ganger.
Jeg ønsker dem en god dag og anbefalerfiskefotpleien i forfjamselsen. Ser på klokken og vet at det kun er en time igjen til en av mine damer kommer flybåren fra Norge. Og da blir ikke Budapest trygg for å si det sånn, da er det vår tur til å hente fram kastet, drikke bobler, ta bilder av kaka, dikte sang til jentegjengen. Og du skal ikke se bort fra at vi også tester fiskefotpleien, for i flokk er alt mulig. Og what happens in Budapest stays in Budapest!