Noen EU-tilhengere har i den siste tiden fullstendig mistet hodet og avslørt sine udemokratiske holdninger. Det er mye arroganse og nedlatende holdninger som har kommet opp til overflaten.

Det er blitt fremstilt slik at de som stemte leave (gå ut), ikke har visst hva de gjorde. Noen mener de er blitt forledet av fremmedfrykt og demagogi. Det er en karikatur av virkeligheten som snarest mulig bør legges i papirkurven. Som Boris Johnson påpekte, er det viktigste motivet den nasjonale selvbestemmelsesretten.

Forut for avstemningen tok vår egen statsminister fram det tunge skytset og kom med veldige advarsler til britene. Hun gikk mye lenger enn det burde passe seg for en statsminister i et land utenfor EU. Men i etterkant har hun tydeligvis forstått noe, ettersom hennes kommentarer peker i retning av at det trengs selvransakelse innenfor EU. Så merker vi oss at vår egen finansminister har skiftet standpunkt fra ja til nei i synet på EU-medlemskap.

Storbritannia er en stormakt og kan umulig finne seg i å bli behandlet som en ulydig skolegutt.

Det kan vanskelig sees noen særlig selvransakelse på selve topp-planet i EU. Og en må ta på alvor at målsetningen til EU fremdeles er en stadig tettere unionsdannelse. Det er en del sterke krefter som med en nesten fanatisk glød vil føre videre håpløse prosjekter og trosse folkeviljen. Forhandlingene om TTIP, som møter betydelig folkelig motstand i EU-landene, synes også å fortsette.

Det er mange beveggrunner for oss i Nei til EU for å motsette oss medlemskap og den skrittvise nedbyggingen av det nasjonale selvstyret gjennom EØS-avtalen. Viktigst er folkestyret og den sosiale velferdsstat, som er utviklet gjennom mange år. Vi avgrenser oss strengt mot rasisme og fremmedhat. Det er ikke vårt motiv.

De forhandlinger som Storbritannia må innlede, burde kunne føre til et fruktbart resultat. Storbritannia er en stormakt og kan umulig finne seg i å bli behandlet som en ulydig skolegutt.

Men det er for tidlig å se hva som vil skje. Om EFTA kan spille en rolle, vet vi heller ikke. Nå har jo vår egen statsminister advart dem så uttrykkelig mot den EØS-avtalen som hun ivrig forsvarer på hjemmeplan. Mangelen på troverdighet er blitt blottlagt. En får bare opp den ballen og peke på et alternativ — en handelsavtale mellom Norge og EU. Disse spørsmål må uansett får en viktig plass i debatten fram mot neste års stortingsvalg.