Hun var omsorgsfull under min oppvekst — og hun er omsorgsfull nå som jeg er voksen. Hun er den jeg har kunnet dele hemmeligheter med, uten at andre fikk vite om det. Om jeg har hatt behov for hjelp, enten det var praktisk, økonomisk eller livets store spørsmål - er det mamma som har veiledet, eller ordnet opp. Når bare vi to var i rommet, eller kanskje bare vi to hjemme, hadde vi ofte samtaler om emner og saker som ofte dreide seg om det hjertet boblet over av - ikke bare hjernen.

Men til tider kan det være vanskelig og tungt å besøke henne - noen ganger kan jeg tenke at hun dør litt for hver gang jeg møter henne.

Mamma var som sagt en mester i å ordne opp. Hun kjørte aldri bil, men hun tok bussen - ofte til byen for å handle klær til oss alle sammen, mat eller andre ting vi hadde bruk for hjemme. Ingen kunne beregne det å nå bussen akkurat i tide som mamma! Noen ganger hendte det at klærne ikke passet og da kunne det bli to byturer samme dagen. Og alltid var hun like smart og fjong. Alltid stod middagen på bordet til rett tid - og alltid var hun glad for å se oss.

For noen år siden ble mamma syk - etter hvert så syk at hun ikke lengre kunne bo hjemme. Hun har hatt fast plass på sykehjem, først på et, så et annet - og har hatt det godt begge steder. Der har hun en trygghet hun dessverre ikke hadde hjemme, får god mat og godt stell. Fortsatt kan vi ha samtaler om nære ting som berører sjelen - men det blir dessverre mer og mer sjeldent.

Ofte dreier fokuset seg om praktiske og hverdagslige ting — gjerne om hvilket tøy hun skal ha på seg i en spesiell anledning, eller hvor hun skal spise kveldsmat. Interessen for klær har hun heldigvis beholdt. Men til tider kan det være vanskelig og tungt å besøke henne - noen ganger kan jeg tenke at hun dør litt for hver gang jeg møter henne. For min mor arter sykdommen seg slik - for andre kan det sikkert arte seg helt annerledes med demens. Det som er viktig å huske på er at dette er en sykdom. Om mamma i dag sier noe rart eller gjør noe urasjonelt - så er det et resultat av en sykdom. Jeg tror noe av det viktigste vi kan gjøre er å forsøke å føre samtalen naturlig videre - ikke påpeke feil eller latterliggjøre.

Årsaken til at jeg skriver dette nå er at jeg ønsker at andre skal se at mamma har vært - og fortsatt er - ei flott dame, som jeg er veldig takknemlig for. Hun tenker ennå gode tanker om sine nærmeste og er opptatt av hvordan det går med oss alle. De fleste slike ord blir skrevet og sagt når noen er gått bort, men jeg ønsker å dele dette med andre mens hun og andre med denne sykdommen fortsatt lever. Hun er fortsatt den jeg gir en god klem hver gang jeg treffer henne - og hun sier fortsatt at hun setter veldig pris på hvert besøk. Jeg er sikker på at hun sier det samme til alle som besøker henne.

Mamma har aldri likt seg i rampelyset, det er en av årsakene til at hennes navn ikke står her. En annen årsak er at jeg ikke er den eneste som har en slik mamma. Jeg vet det finnes mange av dem. Jeg er selv gift med en. Hemmelighetene min kone deler med våre barn er deres, ikke mine. Veldig mange andre har også en slik kone eller mamma, eller kjenner en. Vi må passe på at det er nå — mens de lever - at vi kan vise hvor mye vi setter pris på dem. Om de er syke må vi forsøke å legge bort de triste tankene om sykdom - og heller prate om ting som opptar dem - og bære over med at de stadig tar frem de samme klærne fra skapet for at vi skal si om vi synes de passer til hverandre, eller til de brune skoene.

Det å kunne glede seg til neste gang man møtes kan man selvsagt ikke tvinge seg selv til - selv forsøker jeg å finne de gode minnene - da føler jeg også takknemlighet. Jeg gleder meg til neste besøk, eller neste kjøretur - og mamma fortjener det!