Jeg har lenge tenkt på problemet ved vår tankegang når det tales om ekteskap mellom homofile. Et problem vi har fått i vår moderne tid. Først virket det jo kunstig, ja nærmest absurd. Noe enhver måtte reagere på. Men ettersom vi mennesker tenker så forskjellig om dette, vår tids store problem, har jeg kommet til følgende:

Er det ordene som brukes om betegnelsen på handlingen, som skaper problemene? Det har jo alltid vært mann og kvinne som har giftet seg. Når man så benytter ordene «gifte seg» og «inngåelse av ekteskap» på en for oss helt uvant måte, er det vel klart at vi reagerer?

Men sett nå at ikke samme betegnelse ble benyttet ved de to typer «giftermål», da blir kanskje handlingen lettere å akseptere? Selv har jeg ikke noe godt forslag. Men la oss kalle handlingen som foretas når to av samme kjønn «gifter» seg, får en «Samlivspakt». Samtidig som de da automatisk får kontrakten som gir det aktuelle paret samme rettigheter som ved vanlige vielser i dag, får det homofile paret ved inngåelse av «samlivspakt» i kirken, en velsignelse. Ikke som forteller hva de kan gjøre eller ikke gjøre når de lukker døren til sitt lønnkammer. Slike lovnader er det da ingen som avkreves i dag?

Men de som ønsker å tilbringe tiden sammen gjennom et helt liv, ønsker vel ved en slik handling at gode tanker og ønsker skal følge dem. På samme måte som mann og kvinne ønsker seg ved inngåelse av et giftermål. Resten blir vel mellom dem og Vår Herre? Tanker som de vil føle inkluderer dem i samfunnet. For der har jo alltid vært folk som dem, helt tilbake fra de første tider? Dette paret har endelig funnet et menneske som de kan ta i hånden og betro seg til. De har altså endelig funnet et medmenneske som de kan dele gleder og sorger med. Som de kan le og gråte sammen med. Ja, kanskje har de endelig funnet et menneske som har de samme interesser innen hobbyer og livssyn? De kan være enige — eller uenige som andre ektepar.

Så av Fædrelandsvennen for lørdag 18. juni, at det var en menighet på Hånes som ba for et slikt par. Går ut ifra at det som kalles forbønn ikke betyr det samme som at de ber om at paret må bli som dem selv? Eller at de ved den handlingen trer inn i Vår Herres plass hva angår å gi dem velsignelsen. De stoler nok på at Vår Herre vet hva han gjør, og selv tar hånd om eventuell straff og velsignelse.

Menigheten på Hånes bør derfor ønskes lykke til. For det er vel sant som vi så ofte er blitt oss fortalt, at det største av alt er kjærligheten?