Kristelig Folkeparti har fulgt et fast mønster hver gang spørsmålet om homofiles rettigheter har kommet på dagsorden. Partiet har konsekvent gått imot krav om likebehandling med heterofile, for å så motvillig og etter langt tid å akseptere det som flertallet har vedtatt.
Derfor var det på mange måter en merkedag da KrF-leder Knut Arild Hareide lørdag deltok i homoparaden i Oslo. Selv om Hareide fortalte at den umiddelbare grunnen for deltakelsen var massakren i Orlando, kom protestene fra grasrota. I lederens eget fylkeslag, Hordaland, kom det utmeldinger.
Hareide og resten av ledelsen ville nok vært disse utmeldingene foruten. Men det er nettopp KrFs ledelse som opp gjennom årene har oppmuntret til og dyrket fram slike holdninger. Partiet har på rekke og rad vært imot partnerskapsloven, retten for homofile til å adoptere barn og den kjønnsnøytrale ekteskapsloven. Denne motstanden har vært kombinert med oppsiktsvekkende uttalelser fra sentrale KrF-ere. Da KrFU-leder Anders Gaasland i 1992 sto fram som homofil og sa at han støttet forslaget om at homofile kunne få registrere seg som partnere, var meldingen fra partileder Valgerd Svarstad Haugland at han måtte leve i sølibat om han skulle ha noen fremtid som KrF-politiker. Samme året uttalte Anita Apelthun Sæle at «På samme måte som hor og tyveri og andre synder er (homofil praksis) forkastelig. Det river samfunnet ned». Apelthun Sæle ble året etter valgt inn på Stortinget for KrF, hvor hun satt i 12 år.
Nå kommer det nye toner fra nåværende og tidligere sentrale KrF-ere. Svarstad Haugland sier til Aftenposten at hun nå er for at homofile kan adoptere barn. Det samme er Hareide, som sier til VG at han vil avlyse kampen mot homoekteskap. Men han tør eller vil ikke ta steget fullt ut og tviholder på et teoretisk skille mellom ekteskapet mellom mann og kvinne og samlivsformer for homofile. I god KrF-ånd varer nok det noen år til, før partiet igjen følger etter resten av samfunnet. På dette området har KrF ingenting å være stolte av.