Paradokset er at høyrepopulistenes retorikk til forveksling minner om det samme vi hører fra Senterpartiet og museumsvokterne i SV.

Ikke ungdomsopprør

Den høyrepopulistiske bølgen er alt annet enn et ungdomsopprør. Da britene valgte å stemme for å melde seg ut av EU, så var bare i aldersgruppen over 50 år at det var flertall for Brexit. Blant de yngste velgerne, i aldersgruppen 18-24, var det over to tredjedels flertall for at Storbritannia fortsatt skulle forbli en del av det europeiske fellesskapet. Blant dem over 65 var det 60 prosent som stemte for.

Den høyrepopulistiske bølgen er alt annet enn et ungdomsopprør.

Donald Trump leder heller ikke et moderne ungdomsopprør. Hans isolasjonistiske, introverte og ofte direkte ondskapsfulle retorikk vinner først og fremst oppslutning i rurale områder i USA og blant eldre, hvite - og alltid sinte - menn. Nå er det blitt så mange av dem at han faktisk leder på enkelte meningsmålinger, også målt mot Hillary Clinton. Dermed kan han altså med sin forakt for internasjonal handel og sin negative holdning til at USA som verdens eneste supermakt må ha et særlig ansvar i forsvaret av demokrati og frihet i verden, utmerket godt ende opp som president etter valget i november.

NATO-motstandere og frihandels-skeptikere på ytterste venstre fløy kan altså få en alliert i Det hvite hus.

Nasjonalstaten som utgangspunkt

Selvfølgelig vil man både i SV og Senterpartiet betakke seg for å bli tatt til inntekt for Donald Trumps nokså absurde verdensbilde, men faktum er altså at populister både til høyre og venstre har det til felles at de først og fremst forholder seg til nasjonalstaten som det eneste definerende utgangspunkt for hvor det politiske handlingsrommet finnes. Selvfølgelig tar de feil, men det er altså ikke til hinder for at budskapet vinner gjenklang i befolkningen, spesielt når det sauses sammen med fremmedfrykt og innvandringsmotstand. Og på de sistnevnte områdene er det altså bare høyrepopulistene som har noe særlig å by på.

I all hovedsak har globalisering bidratt til en bedre verden.

Høyrepopulismen har selvfølgelig truffet oss også. I Norge sitter Frp i regjering, i Sverige ligger Sverigedemokratarna nokså stabilt mellom 15-20 prosent på meningsmålingene, og det samme bildet ser vi i Danmark der Dansk Folkeparti er størst på borgerlig side med rundt 20 prosent av stemmene. Innvandringsmotstand forklarer selvfølgelig mye, men den bakenforliggende årsaken til det som nå skjer kan mer generelt knyttes til globalisering av både økonomi, teknologi og politikk.

Lyktes asldri

De brede sosialdemokratiske bevegelsene, som har hatt internasjonalt samarbeid og internasjonal solidaritet som en del av sitt politiske DNA, har ønsket globaliseringen velkommen. De har vokst frem i en tradisjon som er tuftet på at de store problemene bare kan løses sammen med andre. For ytre venstre har frykten for multinasjonal kapital imidlertid vært større, så de har ønsket seg ut av overnasjonalt samarbeid, frihandelsavtaler og militære allianser. Men bortsett fra i EU-kampen har de aldri lyktes med å treffe en folkelig nerve med sin globaliseringsmotstand. Det gjør derimot høyrepopulistene.

I all hovedsak har globalisering bidratt til en bedre verden. Antallet mennesker som lever under ekstrem fattigdom er for eksempel kraftig redusert i globaliseringens tidsalder. I 1981 ble det anslått at 37 prosent av verdens befolkning levde i ekstrem fattigdom. I 2012 var tallet redusert til 12,5 prosent.

I vår del av verden har globaliseringen bidratt til mer velferd og økonomisk vekst. De fleste har fått det bedre. Utfordringen, spesielt for de sosialdemokratiske partiene, er at veksten ikke har vært jevnt fordelt. Det er fint å få det bedre, men om man opplever egen velstandsvekst som mindre enn andres - så opplever man å tape terreng selv om man får det bedre.

Større utrygghet

Når det samtidig er kraftig vekst i innvandringen, og det dermed blir økt konkurranse om mange av jobbene som krever minst formell kompetanse, så blir det enda større utrygghet i store befolkningsgrupper. Fri flyt av arbeidskraft var sannsynligvis den sterkeste driveren for Brexit, og at store grupper av amerikanske arbeidstakere ikke har opplevd reallønnsvekst i dette årtusen bidrar også til opplevelsen av at ting blir verre, selv om økonomiske statistikker forteller noe annet. Det er for mange som føler seg utenfor.

De store, avgjørende utfordringene kan ikke løses av nasjonalstaten alene. Det er bare gjennom internasjonalt samarbeid det er mulig å finne løsninger på spørsmål som flyktningestrømmen, klimautfordringen, internasjonal arbeidsdeling og økonomisk vekst. Men de politiske strukturene som kan håndtere disse utfordringene, finnes ikke. Vi trenger altså mer EU, ikke mindre.

Proteksjonisme, isolasjonisme og nasjonalisme hjelper ingen, aller minst dem som sitter nederst ved bordet. Men også dem som sitter nederst ved bordet må bli sett, hørt og involvert. Det kan ikke overlates til Donald Trump.