Den som bare kan fortelle én historie om seg selv og sitt samfunn, er enten veldig mektig og vil på autoritært vis dytte denne på alle andre også, slik at alle forstår verden som dem og innretter seg deretter. Eller de er svært maktesløse, fanget i undertrykkende og passiviserende historier som holder dem på plass og gjør dem til historiske objekter.

Mellom disse ytterpunktene finnes det mange andre. Når deres utallige historier skrives frem, synliggjør det for oss at historien er summen av menneskelig erfaring, sammensatt, motsetningsfylt, paradoksal, dypt rørende. Den er full av mennesker som i de mest ekstreme situasjoner makter å være subjekter, med vilje og evne til å tenke, velge og handle. Hvordan i all verden klarer de det?

Monument over lidelse og mot

May-Brith Ohman Nielsen Foto: Sondre Steen Holvik

Svetlana Aleksijevitsjhar fått Nobelprisen i litteratur. Hennes arbeider kretser rundt disse store temaene. Svenske Akademietkaller bøkene hennes polyfone skrifter som skaper et monument over lidelse og mot i vår tid.

Aleksijevits er født i Ukraina, oppvokst i Hviterussland, med ukrainsk mor og hviterussisk far. Hennes språk og litterære tradisjon er russisk. Hun er utdannet journalist, arbeider og skriver historisk-dokumentarisk i hovedsak hundrevis av informanter som løftes frem og gis stemmer i hvert av hennes store verk.

— Å fange katastrofen i rammen av det dagligdagse, det er den eneste måten å forsøke å fortelle noe på. Komme frem til en forståelse.

Aleksijevitsj undersøker og forteller frem menneskers erfaringer med de store katastrofene...

Aleksijevitsj undersøker og forteller frem menneskers erfaringer med de store katastrofene: De sovjetiske kvinnene som kjempet mot Hitler-Tyskland på østfronten. Sovjets krig i Afghanistan på 1980-tallet. og hva denne gjorde med de unge mennene og kvinnene som ble sendt dit. Atomkraftulykken i Tsjernobylverketi 1986. Sovjetimperiets fall.

Lite velkomment hos myndighetene

Aleksijevitsj går ikke til dem som har fortalt og formet historien i dens heriiske formler, men til menneskene som sto midt oppi hendingene. Hun leter dem opp, stiller spørsmål, borrer i deres erindringer, lar dem fortelle, lytte, gråte, banne, famle etter ord, formulere seg litt etter litt. Slik former hun store mangefasetterte kollektivportretter som utfordrer Historien med stor H.

Slikt er gjerne lite velkomment hos myndighetene i en rekke land, og i høy grad både i den tidligere Sovjetunionen og i hennes hjemland Hviterussland, den mest autoritære stat i Europa. Derfor har Aleksijevitsj i flere perioder levd utenlands, blant annet i Frankrike, Sverige, Tyskland og Italia. Det er ikke bare myndigheter som ønsker en stor nasjonalpatriotisk historie å forstå deres liv, død, handlinger og skjebner i lys av. Det gir hun dem ikke.

Nobelprisvinneren viser oss 16 år gamle jenter som tar på seg bestefars støvler og legger ut på milevise vandringer i spengkulde for å komme til Stalingrad og sloss i historiens største slag.

— I krig blir mennesket reddet av at bevisstheten forstyrres og forsvinner. Men døden omkring er meningsløs og tilfeldig. Uten høyere mening.

Jeg er også i opposisjon til mitt eget folk, har hun uttalt, men jeg kan ikke skrive litteratur uten dem. Aleksijevitsj viser mennesker i alle sin kompleksitet. De er både subjekter og objekter, modige og redde, besluttsomme og famlende, kunnskapssøkende og uforstående, humanistiske og avhumaniserte og de pendler mellom utopier, intuisjon og trivialiteter. Gjerne i en og samme person, eller alt på en gang. Slik utfordrer hun alle som foretrekker å sette mennesker på formel.

Etter Perestroikaen

Nobelprisvinneren viser oss 16 år gamle jenter som tar på seg bestefars støvler og legger ut på milevise vandringer i spengkulde for å komme til Stalingrad og sloss i historiens største slag. Mødre som haiker til Afghanistan for å ta sin sønn i kraven og hale ham hjem fra krigen. Eldre ektepar i Tsjernobyl, som på grusomt vis mistet sønnen i atomkatastrofen og selv ble evakuert fra det sterkt stråleforurensede området, men som sniker seg tilbake for å høste tomatene og agurkene i kjøkkenhagen og stolt deler dem med venner. Mennesker i Moskva som på kort tid demonstrerer for tre stikk motsatte ting, fordi de er usikre på hvordan de skal forstå det som foregår etter Perestrojkaen.

Vi innrømmet ikke for noen at vi hadde kjempet ved fronten..

Aleksijevitsj bøker er studier i erindringspolitikk og glemselspolitikk. Mennesker glemmer sjelden gradvis, men raskt og bestemt. Erindringen er mer gradvis og går i sprang. Særlig sterkt vises dette i Krigen har intet kvinnelig ansikt, som forteller historiene til kvinnene som kjempet i verdenskrigen, men ble fjernet fra historien om Seieren.

… bombesjokk. Prøv å si det, og se hvem som vil ansette deg, hvem som vil gifte seg med deg. (…)Vi var tause som fisker. Vi innrømmet ikke for noen at vi hadde kjempet ved fronten. (…) Det var først senere de begynte å hylle oss, etter tretti år … Invitere oss på møter … Men den første tiden ble vi holdt i skjul, hadde ikke engang på oss dekorasjoner. Mennene hadde det, men ikke kvinnene. Mennene var seierherrer, helter, kjærester, det var deres krig, men vi ble sett på med helt andre øyne. Helt andre … De tok seieren fra oss, skal jeg si deg. I stillhet byttet de den ut med vanlig kvinnelykke. De delte ikke seieren med oss. Og det var sårende… Uforståelig… (…)

Aleksijevitsj viser at virkeligheten har en uendelig større rikdom av stoff enn fiksjonen. Erfaringene til de mange tilbyr uendelig større innsikter enn erfaringen til den ene. Og de er ikke trivielle:

Man behøver ikke finne på noe. Bruddstykker av de store bøkene ligger overalt. I hver og en av oss.