Miljøspørsmål får nå igjen mer oppmerksomhet i media: Bedre dokumentasjon av helsefarerne fra ugress— og plantevernmidler. Økende resistensproblemer blant skadedyr og sykdomsmikrober. Belastningen på kroppen av miljøgifter i mat og omgivelser. Den bekymringsfulle bie- og humledøden. Flere land har forbudt eller vurderer å forby glyfosfat. Dette er viktige tema. Vi trenger god forskning på natur og helse for å få innsikt i miljøproblemene og for å gjøre gode valg for oss og våre etterkommere.
Vårt forhold til giften
Men giften har også en kulturhistorie. Denne må vi undersøke om vi vil forstå hvorfor gift har vært så populært og akseptert, ikke bare i industrielt jordbruk, skogbruk og hagebruk. Med eller uten anfektelser, har mennesker over store deler av verden brukt giftstoffer i våre omgivelser for å drepe ett eller annet vi har mislikt eller oppfattet som skadelig. Vi må derfor også interessere oss for giftbrukerne, for menneskers skiftende tenkemåter. Hvilke forestillinger og vaner har formet vårt forhold til giften?
Produsenten forsikrer oss nærmest om at sneglen bare dør litt....
Vi kan jo begynne med å spørre oss selv, og gjerne eldre slektninger eller venner. De siste tre generasjoner har hatt svært ulike forhold til giften. Lover, forskrifter, fareforståelser og giftreklame har forandret seg. Fiendebilder og problemforståelser er også historiske.
Hageeiere som kjøper ett av våre dagers dagens vanligste midler mot brunsnegler har kunnet lese omtrent følgende på pakningen: Når sneglen får i seg stoffet, mister den appetitten, slutter å spise og går og gjemmer seg slik at vi slipper å se mer til den. Produsenten forsikrer oss nærmest om at sneglen bare dør litt og at det er ikke egentlig er vi som dreper dyret. Sneglen dør fordi den selv slutter og spise, og av en eller annen grunn velger å gjemme seg. I likhet med de fleste av dagens midler mot uønskede dyr i hus og hage, markedsføres stoffet ikke som en gift, en dreper, men som en fjerner eller et humant middel imot et problem. Stoffet fremstilles som knapt nok giftig og bare mot arten som skaper problemet, og dertil raskt nedbrytbart. Dagens hageeiere vil nemlig ikke tiltales som drapslystne dyreplagere eller figurere med giftsprøyter som sprer død i sine omgivelser. - Slik har det ikke alltid vært.
DDT-produkter
I de første tiårene etter 1945 verdenskrigen var død, drepe og kverke de fremste slagordene i en massiv markedsføringen av gift overfor norske hagedyrkere. Blant de mest populære insektgiftene var DDT-produkter, samt Bladanog Hexa. Annonsene viste ofte gigantversjoner av dyret som skulle kverkes eller hauger av insekter som vred seg i dødssmerte. Kverk ble et dagligdags synonym for gift mot det reklamen fremstilte som ekle dyr og planter. Giftigheten ble ansett som en positiv kvalitet og stoffene fikk navn som Toxin, Roktaklor, Nekro og Heksa 6.6.6., som alluderte Dyret i Åpenbaringen og lovet Dommedag for innsektene.
Stoffet fremstilles som knapt nok giftig og bare mot arten som skaper problemet, og dertil raskt nedbrytbart.
Reklamen spilte ofte på krigsretorikk fra verdenskrigen og den kalde krigen. Insekter og andre udyr ble tegnet med nazisymboler eller hammer og sigd, og fremstilt som en truende hær som kjempet for å ta over verden og gjøre menneskene ufrie og elendige. Dette var også virkemidler i Hollywoods populære skrekk- og katastrofefilmer på 1950-tallet; Big Bug Movies. Flere ble finansiert av plantevernindustrien. Filmene lærte kinopublikum å gyse og å skrike over edderkopper, maur og andre små kryp, og at moderne mennesker avskydde insekter.
Kampmidler mot insektene
Slik lanserte Norsk Hagetidend de nye stoffene i 1946: Likesom kampmidlene på slagmarken under siste krig gjennomgikk en sterk utvikling og nådde sitt høydepunkt i atombomben, har også kampmidlene mot insektene gjennomgått en enorm utvikling og foreløpig nådd sitt høydepunkt i de nye D.D.T. og 6.6.6. preparater. Om ikke disse i likhet med atombomben setter punktum for videre krigføring, så har en likevel oppnådd å få preparater med en hittil ukjent effektivitet, samstundes som de er ufarlige for folk og fe.
Kampanjene for insekt- og ugrasgift markedsførte fra 1946 en over-alt-bruk, inspirert av den kjente reklamefilmen Pestoy DDT - Let´s put it everywhere! Det var ikke lenger bare innsekter som skadet avlingen eller helse som folk burde kverke. Folk burde drepe innsekter i sine omgivelser, fordi man jo ikke likte insekter. Forbrukerne ble invitert til å skape seg en pen og ren kjemisk verden i stadig større sirkler omkring seg selv og sine. På kroppene, i kjøkkenet, i boligen, hagen, uthus, på husdyr, åker og eng og videre til grøftekanter og liknende, på steder i naturen der de brukte fritiden sin.
Oppfatningen av ulike giftstoffer vi omgis med har endret seg flere ganger siden. Mange av stoffene som var superpopulære og bejublede som ufarlige og helsebringende ifra de første etterkrigsårene, ble forbudt i en rekke land på 1960- og 70-tallet. Noen etter år 2000, flere helt nylig.