Så kom vi ned på jorda igjen, også i Norge. Etter noen tiårs marsj mot posisjonen som verdens rikeste land, har vi omsider fått lære at selv ikke dette treet vokste inn i himmelen. Fallet i olje— og gassprisene har sendt landet vårt inn i bane mot en økonomisk landing vi allerede begynner å registrere effektene av. I Stavanger er stemningen like dyster som da byen ble tømt for hermetikkfabrikker på 1960-tallet, og i Kristiansand har alarmen gått for en mulig nedgang i folketallet.

Sommeråpent fra Mjøsa

Med ett er den økonomiske geografien snudd på hodet. Arbeidsløsheten skyter til værs langs kysten av Sør- og Vestlandet, mens Nord-Norge går på høygir og det glemte Norge, oljeskyggens østlandske innland, igjen hever hodet. Til sommeren skal Sommeråpent sendes fra Mjøsa med Skibladner i hovedrollen. Det har vi hovedstadspressens ord for.. Sylvia Brustad, for dem som husker henne, har ordnet saken. Hun er nå turistsjef i Hamar.

Jon P. Knudsen Foto: Storjord, Christian

Men når alt snus på hodet, er det likevel noe som ikke stemmer. Vi har hatt kriser i Norge før. Konjunkturkriser og strukturkriser har kommet og gått med noen tiårs mellomrom. Faren min fortalte meg om mellomkrigstiden, og selv er jeg gammel nok til å huske 70-tallet. Felles for disse tidbolkene var uro i arbeidslivet, streiker og konflikter, kamper og mobilisering, og – visjoner for reformer og nye grep. Det var kamp mot dyrtid og lønnsnedslag, en kamp som på 30-tallet var reell, men som på 70-tallet mest artet seg som forloren revolusjonsretorikk uten dekning i virkeligheten.

Stillfaren tilpasning

Det rare er at når lønnsnedslagene nå virkelig rammer oss, og oppsigelsene ukentlig meldes inn i tresifret størrelse fra olje— og gasservice-bedriftene, er det som om disse hendelsene ikke bevirker annet enn stillfaren tilpasning og kollektiv bekymring på tvers av alle sosiale lag og klasser.

Det er lydighetens tid nå, ikke trasset eller opprørets.

En forståelse av at festen er over sprer seg fra mann til mann og fra bedrift til bedrift, som om det skal sones for to-tre tiårs løssluppenhet i et bibelbelte som aldri kvittet seg med tanken om at magre år alltid følger etter fete. Og denne straff som fortjent administreres til overmål av vår fordums prost, Dag Nordbø, som har tatt skrittet fra domkirken i Kristiansand til domsavsigelser i Korsvikfjorden. Klarere kan ikke peket fra oven være i en landsdel som alltid har søkt troens bevis.

Den farlige enigheten

Det er lydighetens tid nå, ikke trasset eller opprørets. Her er ingen nasjonale spor av klassekamp og uro. Ingen reformer er heller på trappene, annet enn slike som forsterker inntrykket av dom over synd. Det skal spares og forenkles, strammes opp og effektiviseres. En egen produktivitetskommisjon har rapportert om at hvis vi nå ikke tar oss ordentlig sammen, kan det gå oss virkelig ille.

Hvordan vi husholder

Et blågrønt skifte er over oss. Dette skiftets logikk er tuftet på økonomiens og økologiens felles lære om hvordan vi husholder med knappe ressurser. Noe rødt skifte har jeg knapt sett snurten av. Hele venstresiden står slik sett lammet overfor tidens hendelser. SV slåss for det parlamentariske livet, mens Arbeiderpartiet nøyer seg med å levere fotnoter til den kursen som stakes ut av Erna Solberg og hennes mannskap. Noe virkelig alternativ til den sittende regjering er knapt å få øye på, halvannet år før stortingsvalget.

Ute i Europa har den klassiske velferdsstaten lenge vært i dyp krise. Middelklassen forvitrer der som over Atlanteren.

Det hele er ganske oppsiktsvekkende. Ute i Europa har den klassiske velferdsstaten lenge vært i dyp krise. Middelklassen forvitrer der som over Atlanteren. Det mangler heller ikke på dokumentasjon av dette faktum. Rett nok har vi vekstutfordringer i økonomien i hele den vestlige verden, men vi har i nesten like stor grad en fordelingskrise. Og nå kan denne virkeligheten ha innhentet også oss.

Vi har vist verden vinterveien

I den amerikanske presidentnominasjonskampen har disse forholdene blitt et viktig tema, og et tema som skaper tydelige fronter mellom svært ulike alternativer. Mellom Bernie Sanders og Donald Trump ligger det et hav av ideologisk distanse, men hos dem begge ligger det også arsenaler av politisk vilje til handling.

Venstresiden har kollapset

Her hjemme er det strengt tatt bare regjeringen som presenterer en sammenhengende analyse og et fast grep om situasjonen. Venstresiden har kollapset, eller rettere, den står som et blendet dyr i frontlysene fra en bil i fart med kurs rett imot, ute av stand til å forstå hva som skjer og til å handle inn i situasjonen.

Her hjemme er det strengt tatt bare regjeringen som presenterer en sammenhengende analyse og et fast grep om situasjonen.

Slik kan det ikke fortsette hvis vi skal ha et levende folkestyre, og slik kan det ikke fortsette hvis vi som land skal få en god fremtid. Det er mulig det ligger en gullalder bak oss, men noen må også fortelle oss med troverdighet at det kan ligge en foran oss. Skulle ikke det være opposisjonens plakat og program?