Sats på skolen! Vi har hørt det så lenge at det knapt biter lenger. Regjering etter regjering har løftet og reformert, målt og veid vårt nasjonale utdanningssystem så ettertrykkelig at jeg mest tenker på en advarsel jeg fikk da jeg for noen år siden sammen med kolleger la inn tilbud på et stykke oppdragsforskning nordpå. Sammen med utlysingen lå følgende advarsel: Utlyser gjør oppmerksom på at det for tiden råder stor prosjekttretthet i fylket.

Hvor kunne ikke en slik advarsel passe?

1. amanuensis ved UiA, Jon P. Knudsen. Foto: Storjord, Christian

Det er bare det at det ikke stopper der. For det dreier seg ikke bare om indre anliggender, dette. Fra OECD og EU får vi stadig brensel til bålet. Tar vi oss ikke sammen og lager en bedre skole, går det peisveien med oss som nasjon og verdiskapingen vår. Og det er et budskap som gjør inntrykk i disse oljeformørkelsens tider.

Tvilsom historie

Selv om sammenhengen mellom utdanningsresultater og verdiskaping er svakt vitenskapelig belagt, er det likevel ikke den politiker som ikke legger all sin sjel i arbeidet med igjen å reformere skolen med blikket stivt festet på den nasjonale bunnlinja. Utstyrt med de hellige skrifter på feltet, den newzealandske professoren John Hattiesmange hundre oppskrifter og håndgrep for en bedre skole, går de fortrøstningsfullt til verket. Skole er visst nok skole, sørpå som nordpå, i bygd som i by.

Den beste skolen, har vi antakeligvis i nynorskbygdene på Vestlandet, mener forfatterne av "Skolens kvalitet skapes lokalt".

Skal vi tro det vi leser i dags— og fagpresse, er det i denne sammenhengen bare Oslo-skolen som sånn måtelig duger. Derfor blir den nå også holdt fram som ledestjerne for andres famling på feltet, heri innebefattet Kristiansand. Det hele er i beste fall en svært tvilsom historie.

Den beste skolen, har vi antakeligvis i nynorskbygdene på Vestlandet, med Sogn og Fjordane som et godt avgrenset statistisk tilfang.

Gjennom noen år har jeg og flere kolleger ved UiA og andre læresteder under inspirerende ledelse av Gjert Langfeldtsammenlignet grunnskolen i noen norske fylker og blant annet stilt oss spørsmålet om hvorfor noen av dem gjør det bedre enn andre. For det er ikke bare skolene på Oslo Vest som gjør det bra. Den beste skolen, har vi antakeligvis i nynorskbygdene på Vestlandet, med Sogn og Fjordane som et godt avgrenset statistisk tilfang.

Når vi ser på foreldrenes utdanningsbakgrunn, burde vi egentlig ha forventet at Oslo-skolen leverte enda bedre enn den gjør. For saken er at når vi måler elevenes avgangskarakterer, skårer den omtrent som sitt rake motstykke vestpå. Sparsomt omgitt av høykompetente arbeidsplasser, akademiske miljøer og byer av betydning, leverer altså kull etter kull av bygdeungdom fra vårt minst urbane fylke like solid inn til den nasjonale utdanningskapitalen som barn av landets antatte kultur-, økonomi- og kunnskapseliter i hovedstaden. Og slik har det vært lenge.

Skolens plass i samfunnet

Det virkelig alvorlige får vi først øye på når vi beveger oss fra skoleresultatene til skolens plass i samfunnet. Oslo-skolen skårer svakest i landet når det gjelder oppslutning i egen befolkning. Ingen steder rekrutteres det så svakt til lærerutdanningene, og ingen steder er befolkningen heller så misfornøyd med skolen som institusjon som nettopp i Oslo. Få steder føler heller lærerne seg så lite verdsatt som nettopp her.

Oslo-skolen skårer svakest i landet når det gjelder oppslutning i egen befolkning.

I Sogn og Fjordane er det tvert om. Ingen steder rekrutteres det så godt til lærerutdanningene som herfra. Ingen steder er befolkningen heller så fornøyd med skolen, og ingen steder oppgir lærerne heller at de føler seg så verdsatt som her. Og slik har det også vært lenge.

Den nordvestnorske bygdeskolen har noe Oslo-skolen, og for så vidt også skolen mange andre steder, mangler. Den bærer et regionalt dannelsesprosjekt som historisk ønsket å skape en alternativ fortelling om hvordan Norge skulle formes. Den bar fram motkulturene. Fremst gjorde den det gjennom språk, religion, politikk, kultur og innveving i stedlig næringspraksis. Og den gjorde det med slik styrke at gode, og tvilsomme, Kristiania-borgere med Nils Kjær i spissen satte pjolterne i halsen og skapte Vestlands-Fanden som legemliggjøring av en mulig indre okkupant.

Akkurat det er historie. Men det er ikke Vestlands-skolen. Den lever i beste velgående og leverer stadig fremragende resultater. Den drives ikke fram av geskjeftige byråkrater, internasjonalt prøvehysteri og politiske reformatorer med fikse ideer. Den driftes nå som da av skolefolk som med ett øye på bygdas tarv og ett på verdenshistoriens gang, vever stedlig praksis og intellektuell kraft sammen til kunnskap for gagns mennesker. Det skjer heller ikke med sete i noe større universitet, men i en regional kunnskapsvev der aktørene, i alle fall stedvis, ennå har status som bygdehøvdinger.

Bare minnet igjen

Det interessante er at vi stadig har rester av denne skole i Agder, men uten at det ser ut til å være synderlig interesse for å bruke den som modell. Det er dumt, for den er i ferd med å forsvinne. Den oppgir skanse for skanse i Indre Agder og kryper snart over vannskillet sammen med nynorsken. Da er det bare minnet igjen.

Trenger jeg å legge til at en slik skole også er billig i drift fordi den næres av tillit og oppslutning og nettopp derfor ikke trenger å gjerdes inn av et vidløftig kontrollregime?

Da mister vi også en skolemodell som vi nettopp nå skulle trenge, en skole som gir oss de beste resultatene fordi den er forankret i befolkingens bevissthet om hva som er viktig, og fordi den bærer disse verdiene fram med troverdighet. Trenger jeg å legge til at en slik skole også er billig i drift fordi den næres av tillit og oppslutning og nettopp derfor ikke trenger å gjerdes inn av et vidløftig kontrollregime? Var ikke det noe å prøve, i bokmålsvariant selvfølgelig, på Fevik og i Lindesnes - eller i Kristiansand?