Jon P. Knudsen Foto: Storjord, Christian

Med sommeren på hell er det på tide å gjøre opp status for hva årets utgave har brakt. Ett er så langt sikkert: Målt mot fjorårets rekordvarme både i luft og vann, har denne sommeren tatt oss tilbake dit vi hører hjemme, til det ustabile vestavindsbeltet mellom Nordpolen og noe sønnafor som er mer levelig for mennesket som art. Den dårlige nyheten er altså at det var fjoråret som var unormalt. Nå har vi det slik vi kan forvente å få det, klimaendring eller ikke.

Nrk har vært plattformen

Den gode nyheten er at vi til tross for dette ikke har reist det historisk ofte gjentatte spørsmålet om det i det hele tatt bør bo mennesker i Norge. Tvert om, vi har som folk brukt det meste av sommeren til en av våre favorittsysler, nasjonsbygging. Plattformen har vært Nrk og middelet MS Sjøkurs av Kristiansand. Fullstappet med underholdere av alle slag har båten for andre gang tråklet seg rundt kysten og skapt begeistring og lokal mobilisering overalt hvor den har kommet.

... spørsmålet om det i det hele tatt bør bo mennesker i Norge.

Hver gang den norske statskanalens innleide båt ankommer et sted langs kysten, følges den av en armada av småbåter og skuelystne og møtes av ordførere og hornmusikk på kaia. Det er nesten som om det er 7. juni 1945 hver dag og Kong Haakon ankommer med skip fra England.

Innimellom havneanløpene har så båten også vært passet inn i en annen særnorsk aktivitet, eller skal vi si passivitet, kontemplasjon av fedrelandet etter oppskriften minutt for minutt. Jeg kjenner en rekke mennesker som opplever det som en andakt i seg selv å sitte en time eller to foran fjernsynet og følge reisen langs kysten. Mange blir som Aasmund O. Vinje stadig rørt til tårer ved det blotte synet av norske «fjell og dalar».

Grunnlaget for europakartet

Som fenomen er nasjonsbygging noe vi finner i så godt som alle land verden rundt. Gjennom det 19. og det 20. århundre la nasjonsbyggingen grunnlaget for det europakartet vi etter hvert fikk. Og mange steder kjemper minoriteter stadig for det kartet de ikke fikk. Mens den klassiske, europeiske nasjonsbyggingsperioden var tuftet på en slags borgerlig venstrenasjonalisme og koplet til utvidelse av demokratiske rettigheter, har mange av nasjonsbyggingsprosessene fra mellomkrigstiden og fram til i dag næret seg fra hele det politiske spekteret, fra ytre høyre til ytre venstre.

Jeg kjenner en rekke mennesker som opplever det som en andakt i seg selv å sitte en time eller to foran fjernsynet...

Det er f.eks. i dette tvetydige ideologiske landskapet tyrkerne plutselig ser sitt snitt til et fornyet anslag mot kurdiske krav om nasjonal selvstendighet som en sideaktivitet til oppgjøret med IS i Midt-Østen. Det er også mot denne bakgrunnen vi observerer en stadig mer intolerant og angstbitersk nasjonalisme vokse fram som understrøm også i etablerte europeiske demokratier.

Det underlige med norsk nasjonsbygging er dermed ikke — enn så lenge - dens ideologiske innhold, men dens voldsomme appell og mobiliseringsevne. Svensker og dansker forstår lite av dette. For dem er forholdet til egen nasjon og nasjonale markeringer langt mer avdempet. Så kan vi forklare det med at disse to landene historisk hadde grepet om Norden og derfor heller ikke behøvde å spille det nasjonale kortet like sterkt som oss. Men går vi til Finland, som hadde en enda trangere fødsel som nasjonalstat enn oss, opptrer heller ikke der den nasjonale begeistring som en nærmest konstant beruselse, slik det skjer i Norge.

OL på Lillehammer

For den norske nasjonalbegeistringen er bemerkelsesverdig, både i sin styrke og sin utholdenhet. Dens siste etappe begynte antakelige ved opptakten til OL på Lillehammer, altså for mer enn to tiår siden. Sosialantropologene våre, med Arne Martin Klausen og Thomas Hylland Eriksen i spissen, gjorde på den tiden også dette fenomenet til gjenstand for vitenskapelig gransking og skapte med det en egen norskhetsdebatt.

Siden har det ikke sluppet. Offisielt henges begeistringen på knagger med repeterende potensial som 17. mai og jubileer for 1814, 1905, 1940 og 1945. Men mellom merkedager og symbolmettede år, er det som om hvem som helst kan tenne flammen i folket bare grepet er godt nok.

For den norske nasjonalbegeistringen er bemerkelsesverdig, både i sin styrke og sin utholdenhet.

Nå sist er det Nrk som har gjort det. Jeg skulle tro at det på Marienlyst også glises godt over suksessen. Det er som om mediemangfoldet for en stakket stund er brutt, og som om alle er tilbake i den ene dagsorden, den som settes av og for nasjonen selv. Og det så lenge etter at Erik Bye forlot både statskanalen og livet.

Det gjenstår likevel å se om sommerens tildragelse gir en mer varig mediegevinst for rikskringkastingen. Kulturminister Torhild Widveys har så langt bare nappet Nrk forsiktig i øret og satt en større gjennomgang av rammebetingelsene for virksomheten på vent. Men bakom lurer Fremskrittspartiet og prinsipielle motstandere av lisensfinansierte etermedier i Høyre og Venstre. I den folden er Nrk lik ARK, nasjonsbygging eller ikke.