Vi lever visstnok i en prestasjonskultur. Og i disse tider hvor kjentfolk forbereder seg til Birken mens lokale størrelser ruster seg for helgens bravader i Hovden Tour, alle for å bevise at deres kropper som psyker seirer på alle fronter, kan det være på sin plass å minne om at det også drives øvelser i idretter med mer uvisst utfall. Jeg tenker på den nasjonale spesialdisiplinen tilløp uten hopp.
Beslutningsvegring og ressursrikelighet
Denne øvelsen, som salige Sigmund Freud sikkert ville ha gjort seg en rekke betraktninger om, fordrer verken spesielle værforhold, godt føre eller oppkjørte traseer. Den har strengt tatt bare to forutsetninger, beslutningsvegring og ressursrikelighet. Den har også sitt eget evigvarende riksanlegg, den nasjonale politiske arena.
Jan Tore Sanner er en ordentlig fyr, men de regionale instinktene mangler åpenbart.
Vi snakker om en form for mangekamp, der det for tiden kjempes i to grener, kommunesammenslåing og sykehusstruktur. Mange regjeringer har opp gjennom årene forsøkt å gjøre store grep på begge områder uten å lykkes. Den sittende regjeringen bedyrer at denne gangen er det alvor. Klarest er kommunalminister Jan Tore Sanner. Han lover hopp. Det blir ikke med tilløpet. Alle som tror noe annet, lurer seg selv.
Helseminister Bent Høie fører mer uklar tale. Så er da han og partiet hans allerede blitt stygt skadet i de innledende rundene etter fadesen med sykehusprosessen i Møre og Romsdal. Flere slike tildragelser, og det er over og ut for dem begge, både statsråden og partiet. Det er da plan B dukker opp som en mulighet: tilløp alene.
Stilte så utrente
Få kan overgå seg selv. Men i begge disse sakene må vi forundres over at utøverne stilte så utrente. Helseministeren har godt inne i sitt andre år i statsrådsstolen ennå ikke maktet å formulere hva som egentlig er målet. Kommunalministeren var umiddelbart tydelig på målet, men klønet det umiddelbart til ved å feilbedømme øvelsens innhold. Han trodde at han kunne komme unna med en kommunereform
alene uten noen tilhørende regionreform. Og det etter at statsminister Erna Solberg hadde møtt veggen samme sted som kommunalminister et tiår tilbake. Hva er det man har støtteapparat, les partiapparat, til om det ikke kan bearbeide erfaring?
Slikt er fatalt, omtrent som for en skiskytter å tro at det går an å komme fra det med bare liggende skyting. Nå må statsråden improvisere en regionreform han ikke hadde ønsket. Den skulle ha vært gryteferdig for lengst.
For hva er beslutningsvegringens kår uten ressurser til å betale seg vekk fra det ubehagelige?
Jan Tore Sanner er en ordentlig fyr, men de regionale instinktene mangler åpenbart. I dette tilfelle kan vi skylle på miljøet. Bærum er så langt fra norsk regionalismes sentrum som det går an å komme. Egentlig må vi spørre oss om en regionalminister, selv om dette navnet nå er strøket fra den offisielle plakaten, i det hele tatt bør komme fra Bærum. Noen ting er gitt. Som Herbjørn Sørebø viselig observerte for flere år siden, bønder spiller heller ikke tennis.
Trener regionalisme
Mens Sanner trener regionalisme på overtid, er det påfallende mye oppvarming i det kommunale feltet. Flere kommuner øver seg på hopehav med flere om gangen. Det er visst nok ganske vanlig en rekke steder med to til tre parallelle kommuneprosesser. Dermed er mengden tilløp samlet sett uoverskuelig. Pålitelige informanter i flere av kommunene kan fortelle meg at dette likevel bare handler om tørrtrening. Mange politikere tror like lite på Sanners gjennomføringsevner som de tror på nissen.
Det med nissen gjør de uansett lurt i. For slik verdensøkonomien nå har stelt det til for oss, er det mulig at ressursrikeligheten allerede fra kommende statsbudsjett av kan bli å henregne til historien. Rent faktisk har omstendighetene allerede devaluert kronen vår rundt 20 prosent mot dollaren, og det uten at en eneste norsk myndighet har leet på seg.
Finansminister Siv Jensen har fått et stadig mer bekymret uttrykk rundt øyne og munn, som om tidens alvor og prøvelsene i posisjon har modellert på henne en mimikk vi ellers bare finner like tydelig representert hos snurpenoten. Hennes fremste glede er for tiden antakelig erkjennelsen av at statsbudsjettet legges fram etter valget til høsten og ikke før.
Handle av ren nød?
Innen året er omme kan vi dermed komme til å befinne oss i en svært så interessant situasjon. For hva er beslutningsvegringens kår uten ressurser til å betale seg vekk fra det ubehagelige? Kan det rett og slett hende at vi må handle av ren nød? Kan det være at hopperen glipper utfor kanten med én ski samtidig som flomlyset går? Med den følge at den ulykkelige utøver havner på kulen med smørsiden opp?
Slik disse prosessene nå går, tror jeg ingen, selv ikke regjeringen, er sikker på utfallet. Men tro på egen seier skal man alltid ha. På groharlembrundtlandsk faller dette inn under slagordet om at det er typisk norsk å være god. Stilt overfor denne innsiktens selvinnlysende kraft blir selv bortfall av flomlys en bagatell.
Vi har vist verden vinterveien