Det er harde tider, økonomisk som ideologisk. Ute herjer IS og markedskreftene. Hjemme har kronekursfall, stigende arbeidsløshet og en betydelig tilstrømming av flyktninger skapt uro i folket og villrede blant politikerne. Det er nesten så vi er i ferd med å glemme at den egentlige trusselen inntil i fjor var klimakrisen.

Når farene truer, er det tid for ledelse. Og den får vi.

Når farene truer, er det tid for ledelse. Og den får vi. Erna Solberg vagger som Gro Harlem Brundtlands blåkledde og noe mildere gjenfødelse omkring med ord til trøst og kveik, mens Sylvi Listhaug har tatt turen inn fra sitt ytre høyre til det åsted for innvandringspolitisk handlekraft som sist ble ryddet av Grete Faremo.

Gahr Støre på sidelinjen

Den blåblå regjeringen har med rekordfart funnet en nasjonal nerve og dagsorden som har plassert Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet fullstendig på sidelinjen. Det er som om vi er tilbake i 1945 og Fellesprogrammets dager, bare at de partipolitiske rollene er byttet om. Her er ingen Gerhardsen. I stedet taler Høyres leder som landets statsminister og advarer mot økte sosiale forskjeller.

jon p. knudsen3.jpg

Det er samling om nasjonale verdier, sunn fornuft og det vi alle bør tro på, nemlig en allmenn, avbleket kristenhumanisme, noen ytre fiender og en velferd under angrep. Den som måtte mene annerledes får så hatten eller hijaben passer. Men vi er ikke alene om dette. I Danmark er kampen for frikadellenes selvsagte plass i de offentlige bespisninger blitt merkesaken for hvor langt man skal la det drive.

I dette landskapet blir det nærmest en detalj at den nordiske passfriheten i praksis er suspendert, og at Schengen-samarbeidet truer med å gå opp i liminga. Vi skal så allikevel nå mest se inn mot oss selv. Til å vokte de mentale og sikkerhetspolitiske yttergrensene har vi derfor pusset opp PST, en organisasjon som på få år har gått fra å være maktapparatets nødvendige raritet til å bli noe midt mellom skattet ekspertkommentator i Dagsnytt18 og anbefalt skriftestol for ideologisk villfarne.

Bringe julen inn i kalenderen hos Jehovas Vitner

Som så ofte i trengselstider kommer de institusjonene vi mest skulle forlite oss på, også i klem. Noen ganger blir det bare komisk som når Fædrelandsvennen på redaksjonell plass legger trykk på for fjerning av en imam som advarer mot bursdagsfeiringer og etterpå uttrykker lettelse over at han faktisk fjernes. Jeg ser fram til at avisen som en oppfølging tar nye tak for å bringe julen inn i kalenderen hos Jehovas Vitner og kvesser pennen ytterligere mot det som ennå måtte finnes av kvinneprestmotstandere, israelsentusiaster, forskansede venstresosialister og prinsipielle liberalister i en landsdel som lenge har slitt med å finne fram til nasjonal normalitet.

Det bør ligge tett på et svik.

Andre ganger blir det rent tragisk, som ved min egen institusjon, Universitetet i Agder. I noen måneder har det nå rullet en sak om to faglig tilsatte ved institusjonen som PST ønsket utvist med grunnlag i at de skulle utgjøre en sikkerhetsrisiko. Oslo tingrett avslo begjæringen, men en av sakene er anket.Før helgen slo Dagens Næringslivs medarbeider i Kristiansand med støtte i kilder ved universitet stort opp at den ene av forskerne skulle ha hatt en tvilsom publiseringspraksis, en påstand som senere ble imøtegått av viserektor for forskning, Stephen Seiler, og instituttleder ved ingeniørutdanningen, Rein Terje Torstensen.

Forskningens og akademias frihet

Det viktige i saken, som pressen altså ikke grep fatt i, er at vi som akademisk institusjon ikke tydeligere, og på prinsipielt grunnlag med henvisning til forskningens og akademias frihet, har mobilisert mot et slikt fremstøt fra PSTs side, særlig etter at PST ikke vant fram i retten. Jeg vet at universitetets ledelse har gjort svært mye for å bistå de to det gjaldt i deres sak. Men jeg vet også at andre norske universiteter, som har hatt langt flere saker enn UiA, knapt løfter en finger når slike saker dukker opp. Det bør ligge tett på et svik.

Dette er imidlertid ikke det eneste eksempel på at UiA bøyer seg for det trykk til idépolitisk gangtakt som tidsånden fordrer.

Dette er imidlertid ikke det eneste eksempel på at UiA bøyer seg for det trykk til idépolitisk gangtakt som tidsånden fordrer. Da en av universitetets markante fagpersoner, fysikeren Stein Bergsmark, i fjor holdt sin avskjedsforelesning, benyttet han anledningen til å gi til beste et avvikende syn på global oppvarming. Det skulle han ikke ha gjort. Rett etterpå fant vår daværende viserektor for forskning det for godt å gå ut i mediene med en redegjørelse der han devaluerte så vel Bergsmarks budskap som hans faglige betydning. Så mye for anstendigheten, den frie akademiske debatt og den kritiske forskningens tarv.

Nasjonal konformisme

Jeg tror ikke på noen konspirasjon her. Det går ingen handlingslinje fra regjeringskvartalet til meningsutvekslingens ideelle forsvarere på Sørlandet. Men det er oppstått en stemning i vårt land, som i andre vestlige land, der en form for mildt trykk mot alt som ikke faller inn under en uuttalt norm for passende meninger og atferd, er blitt udiskutabel praksis.

Tar vi ikke et oppgjør med det, vil det kvele oss som folk....

Sylvi Listhaug var nær, men bommet da hun omtalte det som et godhetstyranni. Det er ikke det, det er noe annet, noe hun selv nå også er blitt et redskap for. Jeg vet ikke hva det best kan beskrives som utover å karakterisere det som en massiv og utålelig form for nasjonal konformisme, en slags insistering på at flertallspraksis og det allmenne fordomsnivået i samfunnet i ett og alt får forrang som verdidommer.

Den som måtte mene annerledes får så hatten eller hijaben passer

Tar vi ikke et oppgjør med det, vil det kvele oss som folk og det demokrati som næres av at problemer settes under debatt og ærlige meninger brytes.