Uføre blir sett ned på

De har også tøyd det siste de har av krefter for å prøve så langt det lar seg gjøre å stå i jobb.

Det er jo det alle ønsker. Det er en stor del av livet.

Være en del av et nettverk.

Føle seg sett.

Føle seg verdifull.

Ha noe meningsfullt å fylle hverdagene med. Ha noe å fortelle de nærmeste om når du kommer hjem.

Føle glede.

Stå opp og kjenne at en er fullstendig frisk.

Dette er å ha et godt liv, men for noen så ble det dessverre litt tøft og litt for mange tunge løft.

Det fantes ikke så mange hjelpemidler 30-40 år tilbake i tid.

Dette har nok de som sitter på Stortinget helt glemt. De har faktisk glemt at noen måtte gjøre grovjobbene i dette samfunnet også, mens andre satt på en stol ved kontorpultene.

Hvem var det som vasket og tømte søppel for dere?

Hvem bar alle de eskene med papirer dere trengte?

Hvem laget mat og handlet?

Disse hadde jo også med seg en ryggsekk med en barndom som ikke alltid var like lett å håndtere alene.

Opplevelser som satte seg i kroppen, kanskje, men som aldri fikk komme ut. Slikt var ikke lov å snakke om på den tiden.

Det fantes ingen tilbud av verken psykologisk behandling eller noen helseforetak du kunne henvende deg til som barn.

Jeg syns dette er helt skammelig, og jeg blir skamfull over regjeringens håndtering av de som er så uheldige å ha blitt uføretrygdet.

Hvorfor skal uføre bli møtt med at det skal lønne seg å jobbe?