Skulle ønske jeg klarte å jobbe, «litt». Men det blir for uforutsigbart.
Arbeidsgiver ønsker at man er på jobb når man skal, ikke komme en liten tur i dag, og så ikke møte opp i morgen. Ofte er det ingen som kan ta «mine» tildelte oppgaver, og det blir dobbelt opp på meg neste dag.
Skulle ønske at politikere hørte etter, når de hører historier om voksne som må legge seg uten mat, fordi barna må ha til frokost. Det er slike historier hver dag i aviser.
For 50-60 år siden ble barna «satt bort» til andre slektninger, fordi man selv ikke hadde råd til å ha de hjemme. Vi havner der snart igjen, om uføre ikke snart får et økonomisk løft.
Når en ufør prøver å jobbe litt, trekkes tilsvarende lønn fra uføretrygd. Man står igjen med svært liten fortjeneste, eneste er at helsa blir verre. Om det skal lønne seg, må uføretrygd være i bero, og ekstra inntekt være i ro.
Kjenner flere som jobber «svart» for å tjene noen ekstra kroner.
Gjennomsnittlig uføretrygd er «bare» 66 prosent av gjennomsnitt lønn de 3 siste årene i vanlig jobb. Disse som står der på sin høye hest og rakker ned på at uføre er late, kan prøve det selv, gå ned til 66 prosent lønn i minst 6 mnd, og samtidig dekke dagens faste utgifter.
Kommer aldri til å glemme en kvinnelig arbeidsminister, som gikk hardt ut mot langtidssyke og uføre. At det var bare «latskap», sutring og syt for å slippe å jobbe, det var bare å bestemme seg.
Hun måtte senere ut i media å be om unnskyldning for å ha «ordlagt» seg feil. De ordene hun «slengte» ut i media, kommer jeg aldri til å glemme.
Innlegget er forkortet. Red.