Det siste betyr i korthet at det skal lønne seg å jobbe og få flest mulig ut i arbeid.
Ingen er uenige i at vi må få flest mulig ut i arbeid , men det ligger en selvmotsigelse at for eksempel uføretrygd bevisst settes på et nivå som er slik at de med minstepensjon må snu på krona hver dag for å overleve.
Svarene fra flere som sitter med god lønn er at en må bare få de uføretrygdede ut i arbeid. Det vil svare seg. Problemet er at i ordet ufør ligger at noen pga. sin helse enten ikke kan jobbe, eller bare kan jobbe delvis. Dette er ofte mennesker som vil, men pga. helse ikke kan.
Hvorfor disse ikke skal få ytelser som de kan leve greit av, er uforståelig. Svaret det skal lønne seg å jobbe, blir litt grotesk overfor en gruppe som ikke kan jobbe og som sliter i hverdagen.
Medaljens bakside er at man er redd for at ordningene blir misbrukt dersom trygder hadde blitt økt og nærmet seg lønnen til arbeidstakere.
Til det er å svare at det meste dessverre av noen blir misbrukt. Stortingsrepresentanters reiseregninger, boligfordeler. I idretten doping. Svart arbeid osv. Poenget er at det meste kan misbrukes, men da må man ta de som misbruker og ikke la frykten for misbruk gå ut over en hel gruppe.
Dersom man lar en gruppe mennesker få trygd som gjør at de ligger våkne pga. regninger, ikke kan ha måltider hver dag, unngår å la ovner stå på, ja da legger man en byrde til en gruppe mennesker som allerede har nok å slite med.
Etter dette debattinnlegget har flere skrevet sin mening om dette. Les dem her:
