Ikke siden ungdomsopprøret har danskene vært i stand til å reprodusere seg selv. Vi føder for få barn. Nå vil politikerne ha oss til å ligge sammen for nasjonens bevarelse. Men vil de skal passe barna, mens vi har det travelt med å passe deres konkurransestat?

vignett lea korsgaard.jpg

Det ble ikke lagt fingrene mellom da Danmarks Radio nylig gikk ut med en kampanje som skulle fokusere på danskenes manglende evne til å reprodusere seg selv: «Ligg sammen for Danmark», heter kampanjen — rett og slett, og det må jo sies å være et klart budskap: Det er bare å gå i gang på lakenene, folkens! Vi er et folk som er i ferd med å degenerere vår egen fra før beskjedne størrelse, så nå skal det ligges i vei, både i formeringens og nasjonens tjeneste.

Og Danmarks Radio er ikke den eneste institusjonen som for tiden slår til lyd for vår dårlige reproduksjonsevne. Også København kommune er i gang med en større kampanje som skal påvirke lysten blant hovedstadens unge mennesker til å få barn mens de er i 20-årene i stedet for å vente til de for eksempel rammer gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende københavnere på 31,8 år.

«Sjansen din for å bli mor er dobbelt så stor når du er 25 som når du er 35», lyder det for eksempel på et kommunalt postkort som henvender seg til kvinner, mens den delen av den københavnske ungdom som er utstyrt med tissemann blir advart om at 40 prosent har nedsatt sædkvalitet. Det kan ta tid å bli far.

Man merker den milde panikken hos det kommunalt ansatte reproduktions-teamet. De har hoppet rett på skremmekampanjen i håp om at få unge eggstokker til å klapre som kastanjetter i angst og beven over ikke å komme i bruk før utløpsdato.

Forstå meg rett. Selv om jeg alltid har syntes at statlige instrukser om nyttige samleier både er komiske og foruroligende (i 1930-årene var det et fall i fødselstallet som fikk Stalins sovjetiske styre til å gjeninnføre abortforbud og utlove premier til kvinner som fødte flere enn åtte barn), deler jeg faktisk bekymringen. Vi har bruk for å få flere barn hvis vi ønsker å opprettholde oss selv som velfungerende samfunn. Men skal vi få flere barn, er det grunn til å stille oss selv det vanskelige spørsmålet: Hva er egentlig grunnen til at danske par bare får 1,7 barn i gjennomsnitt? Og her er tørre eggestokker og dårlig sædkvalitet helt sikkert ikke den eneste forklaringen.

I Danmark har vi ikke reproduserte oss selv siden det symbolske år 1968. Det var ungdomsopprørets år, antiautoritetens år, året for kvinnefrigjøringen og for den seksuelle frigjøring, som entydig kappet både naturens, kirkens og moralens forbindelse mellom sex og reproduksjon.

1970-årene satte fart på den utviklingen som industrialiseringen og individualiseringen i første halvdel av det 20. århundre allerede hadde varslet: Arbeidsmarkedet ble for begge kjønn og kravet om selvrealisering ble hørt.

Det var bra på alle mulige måter. Fordi kvinner ikke lengre var hensatt til å etterleve patriarkens bud hjemme bak kjøttgrytene. Og fordi muligheten for å skape en tilværelse i sitt eget bilde - og ikke i sin fars eller mors - ble en reell mulighet for mange.

Men samme frigjørende bevegelse etterlot oss også med en kultur båret av et sett av verdier, som rimer sykt dårlig med å få en masse barn. I dag kan vi konstatere at kvinners adgang til arbeidsmarkedet gavner oss som ville bli gale av bare å vaske klær og skifte bleier. Men det gavner også, ikke minst, den moderne konkurransestats snurrende produksjonsapparat. Mens Danmark Radio og København kommune forsøker å skremme oss til at ligge med hverandre for nasjonens skyld, lyder budskapet fra samtlige andre autoriteter at vi skal produsere mer og raskere og bedre. Og ingen svarer på hvem det er som skal fylle fulltidsstillingen som hjemmeværende husmor som vi kvinner forlot i heimen i 1970-årene.

Hvor er visjonen, verdiene, de konkrete livsmønstrene som skal vise vei for hvordan vi innretter livene våre så det faktisk er mulig å ha en familie? Belive me , jeg vet hva jeg snakker om. Klokken er fem om morgenen mens jeg skriver dette, guttene mine ligger og sover i sengene sine. Og når de våkner om et par timer begynner min dag for alvor. Og minst en gang i løpet av de neste 24 timer vil jeg stille meg selv spørsmålet: Hvem var det nå igjen at vi forestilte oss skulle ta oppvasken, huske tannlegetimen og kjøpe bleier mens vi dundrer rundt ute på arbeidsmarkedet?

For mitt eget vedkommende blir jeg reddet av to ting: For det første av å være gift med en mann som viser seg å være intet mindre enn et organisatorisk geni, ettersom han er i stand til å ta seg av huset og ha en lederjobb ved siden av. Noe som ikke er særlig mange andre forunt, meg selv inkludert.

For det andre redder mine foreldre oss gang på gang på gang på gang, når vannkopper og tannlegebesøk og barnebursdager og bleier vi har glemt å kjøpe får hverdagen til å rakne i sømmene. Det har reddet meg, min mann og guttene våre at pensjonsalderen for mine foreldre ikke er den samme som den blir for meg og min mann. Men hva skal redde mine fantastiske gutter når jeg og min mann strever rundt på arbeidsmarkedet som 72-åringer, og våre gutter har 1,7 barn som legger seg med vannkopper? Et eller annet sier meg at det skal mer enn kommunale skremselspropagandaer til for å få dem til å bidra til nasjonens overlevelse.

  • De har hoppet rett på skremmekampanjen i håp om at få unge eggstokker til å klapre som kastanjetter i angst og beven over ikke å komme i bruk før utløpsdato.

  • Hvor er visjonen, verdiene, de konkrete livsmønstrene som skal vise vei for hvordan vi innretter livene våre så det faktisk er mulig å ha en familie?