Det er virkelig patetisk å suse rundt og prøve å være 25, når høye viker og ditto skatteprosent avslører at man er alt annet enn det.

Jeg har ment at voksne menn lignet klovner når de satt på københavnske in-kafeer og drakk latte iført ungdommelige sneakers og åpne skjorter.

Jeg har syntes det har vært latterlig når flesteparten av danskene over 45 år har iført seg ekstremt tettsittende klær og kastet seg på sykkelsetet hver søndag morgen for å tilbakelegge halve Sjælland med livet som innsats.

vignett lea korsgaard.jpg

Jeg har syntes at hold-in truser og shapewear var ynkelig. Jeg har syntes at de som ikke bar sin alder med verdighet har vært komiske. Jeg har ment at mennesker i førtiårskrise var latterlige. Jeg har i særlig grad ment at menn i førtiårskrise var latterlige.

Jeg har hatt vondt av folk som hadde anledning til å drikke seg dritings maks fire ganger om året, og som uvant med den plutselige festivitasen kastet alle hemninger på megaklossete vis. Jeg har ment at mennesker som gikk til sengs med kjærestene sine en gang hver 14. dag måtte leve triste og kalde liv. Jeg har stirret på et voksent menneske og tenkt at hvis det faktisk er så vanskelig å ha både barn og karriere — hvorfor fikk du begge deler?

Jeg har hatt problemer med å forstå hvordan ordene pragmatisk og kompromiss kunne tillegges positiv verdi. Jeg har unngått å bruke begge ordene.

Jeg har vært til stede på et redaksjonsmøte i min gamle avis, der sjefen min plutselig sa at han egentlig hadde en drøm om å bli skogvokter, og jeg har jeg har sittet på en kafé rett rundt hjørnet fra min gamle avis og ledd av min sjef fordi han drømte å bli skogvokter, men nå var sjef i en avis og satt og hørtes patetisk og uforløst og kriserammet ut.

Jeg har tenkt: Hvorfor i himmelens navn er det så vanskelig å leve i pakt med den alderen man nå en gang har, uten at livet behøver å stivne av den grunn? Jeg har tenkt: Hvis du vil være skogvokter, hvorfor blir du ikke bare skogvokter? Jeg har tenkt: Hvis jeg vil være skogvokter når jeg blir 55, så er det jo bare å bli skogvokter. Jeg har tenkt: Jeg vil ikke være skogvokter når jeg er 55, for hvorfor gidder noen i det hele tatt å være skogvokter. Det må da være et megakjedelig liv, du har jo kun selskap av trær og fugler - og helsiken så ensomt det må være å gå rundt i en skog hele dagen, helt alene med seg selv i skogens store, endeløse stillhet.

Jeg har vært 25 år og har hatt svært liten forståelse for mennesker som var eldre enn meg selv.

Jeg har ment at lykken var et spørsmål om vilje, og jeg har funnet alle de vanvittige ting voksne mennesker begir seg ut i - sluttpakker, julebord-utroskap og helt uironiske samtaler om boligkjøp - helt uforståelige.

  • Jeg har tenkt: Hvorfor i himmelens navn er det så vanskelig å leve i pakt med den alderen man nå en gang har, uten at livet behøver å stivne av den grunn?

Lea Korsgaard 2.jpg Foto: Rasmus Malmstrøm

Jeg er nå blitt 36 år. Min sympati for voksne mennesker er økende. Jeg har forstått at når man bestemt seg for å leve i et parforhold som varer lenger enn en Roskilde-festival, vil ikke forholdet føles som en evig Roskilde-festival. Nei, det vil tvert imot være noe på den andre siden, noe som føles som det stikk motsatte av en Roskilde-festival, noe som best kan beskrives som — åh Gud - hverdag.

Jeg har forstått at når man begynner i sin første skikkelige jobb, og når man får sine første barn, tenker man at det en spennende ny fase man går inn i. Og så utforsker man alt det den fasen består av, med fast eiendom og klesvask og møter i banken og flate sko og faste spisetider, og man gjør det inntil den dagen det går opp for en at fasen ikke er en fase, og at det som var tidligere, aldri kommer igjen. Og så er det panikken setter inn. Jeg har fått ny forståelse for mennesker i førtiårskriser. Jeg har fått ny forståelse for menn i førtiårskriser, til og med.

Jeg har lest nok Freud til å vite at vi i bunn og grunn er fucked, uansett hva vi gjør - om vi følger enhver ny impuls eller gjør alt for at holde den impulsen nede. Og jeg har derfor tenkt å gå mine 40 år i møte, som Freud selv ville foreslå: Tilstrekkelig sivilisert. Jeg har fire år på å øve meg.

Jeg forestiller meg - selvfølgelig - at jeg vil ramme balansen perfekt mellom nobel erfaring og ungdommelig friskhet. Jeg vil høflig avstå fra å ha sex med en kollega på fargekopieringsmaskinen, men danse akkurat så vilt at jeg ikke havner borte hos de kjedelige. Jeg vil med en elegant bemerkning vike utenom den lange samtalen om boliggjeld, men være en moden mor å lytte til på foreldremøtene.

Jeg vil sminke meg i respekt for alderen min. Jeg vil vite når min tur er kommet til å gå i løstsittende klær av råsilke. Og jeg vil fortelle historier om den gangen jeg var 25 i kledelige, avbalanserte mengder.

Og når jeg gjør det, vil historiene være ellevilt morsomme. De vil være ellevilt morsomme og ikke det minste patetiske. Ikke bitte lite, en gang.