Vi lever i en tid på speed. Vi har skapt et konstant akselererende samfunn. Et samfunn som er preget av en av historiens største paradokser: Den teknologiske utviklingen som vi trodde skulle hjelpe oss med å spare tid, har gjort det stikk motsatte.

Man skulle tro at jo mer forfinet digitaliseringen av den menneskelige tilværelse er blitt, jo mer tid ville vi spare. Midt i forrige århundre snakket man sågar om at den teknologiske utviklingen kunne føre til en fritids-revolusjon, fordi teknologien kunne spare oss for tid — og dermed stille oss friere i verden. Men det har skjedd nøyaktig det omvendte. Teknologien spiste tiden vår.

I dag skriver vi ikke lenger brev med fjær og blekk og frakter brevet ut over landet med hestevogn og båt. I stedet har vi fått muligheten til å kommunisere med hverandre på et brøkdel av et sekund - men den tiden vi før brukte på å dyppe fjæren i blekket og laste brevet på hestevognen er tilsynelatende ikke spart. Den blir i stedet brukt til bare å kommunisere mer og mer og mer - i et stadig mer sinnssykt tempo.

Da vi fikk vaskemaskinen, burde det ha vært en gave til oss - ikke minst til de kvinnene som gjennom generasjoner har stått over vaskestampene og vasket familiens klær. Men oppfinnelsen av vaskemaskinen betød bare at vi begynte å vaske oftere og mer - tiden var ikke spart.

  • Teknologien har ikke satt oss fri. Teknologien har gjort våre liv travlere.

vignett lea korsgaard.jpg

Da vi fikk bilen, fikk vi ikke mindre transporttid. I stedet flyttet vi til forstedene og begynte å bruke den tiden vi kunne ha brukt til å leke eller le eller elske til å sitte i endeløse bilkøer.

Teknologien har ikke satt oss fri. Teknologien har gjort våre liv travlere, opplevelsen av å haste rundt i hamsterhjulet er blitt mer intens. Betingelsene for ro og oppmerksomhet er ikke blitt større, tiden til ettertanke og fordypning har ikke vokst.

Vi har latt det akselererende samfunnet løpe fullstendig løpsk. Her i Danmark snakker politikere om at mengden av deres egne lovforslag er steget så eksplosivt at betingelsene for å gjøre et skikkelig stykke lovarbeid blir dårligere og dårligere.

Vårt konstant akselererende forbruk har satt klodens klima over styr.

På aksjemarkedene kan vi også se konsekvensene av den økte hastigheten. Børsspekulanter kjemper om å komme et millisekund før sine konkurrenter, og det gjør de ved å overlate all aksjehandel til ultraraske datamaskiner, fiberoptiske kabler og de kjemper om plass for datamaskinene sine tettest på aksjebørsenes server. For oss som borgere i den globale økonomien etterlater det oss med finansmarkeder som reelt sett er utenfor menneskelig innflytelse.

I min egen bransje — mediebransjen - har vi også latt hastigheten overta enhver fornuft. Journalister produserer flere og flere nyheter, selv om vi får mindre og mindre tid til at lese dem. Mengden av tilgjengelig informasjon har eksplodert gjennom de siste årene - alt skal sies og videreformidles og hashtagges. Den endeløse informasjonsstrømmen vanskeliggjør det nærværet som skulle gjøre oss i stand til helt nøyaktig å forstå informasjonens innhold.

Det raske samfunnet kan også ses hjemme i våre familier. Vi har innrettet oss i hver vår lille kjernefamilie med hver vår vaskemaskin, hver vår bil, og hver våre problemer med å få endene til å møtes. Vi har bare dette ene livet. Og det ene livet er så uendelig kort, og jeg vet rett og slett ikke om det er riktig at vi bruker så stor en del av det livet på ikke å være i nærheten av dem vi elsker mest av alt, våre barn.

Jeg mener vi lever i en krisetid. Og at krisen best kan beskrives som en oppmerksomhetskrise. Den stadig økte hastigheten risikerer å fragmentere vårt samfunnsliv, vårt familieliv og vårt indre liv.

Så det som står på spill her er selve muligheten til å bevare og opprettholde et sammenhengende indre, en sammenhengende tilværelse og et sammenhengende demokrati.

Kampen for oppmerksomhet skal tas. Det er grunnleggende en frihetskamp. Og den står og venter på at det er oss som tar den.

Som den berømte amerikanske antropologen Margaret Mead en gang formulerte det «Tvil aldri på at en liten gruppe ettertenksomme, engasjerte borgere kan forandre verden. Faktisk er det de eneste som noensinne har gjort det».