Logg-inn og digital post er blitt en obligatorisk del av å være borger. Det høres fornuftig ut. Rasjonelt. Men likevel kan det frembringe voldsomme følelser.
Jeg sitter der igjen, en tilfeldig mandagskveld og skal forsøke å finne mine egne lønnsslipper, som ikke lenger kommer i posten og visst nok skal ligge i ens digitale postkasse med post fra det offentlige. En postkasse jeg ikke har nærmet meg på månedsvis, fordi forrige møte med denne digitale foranstaltningen var noe som best kan beskrives som demoraliserende.
Jeg funderer på om det kun er i Danmark man har innført dette, eller om det for eksempel også er innført i Norge.
Man håper på nordmennenes vegne at det ikke er tilfelle.
I en skuff på kjøkkenet ligger nøkkelkortet med koder til det som i Danmark er døpt NemID, og som skal brukes til å logge på en rekke forskjellige fortrolige ting og saker på nett. Jeg forsøker å logge på. Det lykkes ikke. Datamaskinen mangler en oppdatering til det programmet som kjører NemID, og når jeg har funnet den riktige oppdateringen til det riktige programmet, blir jeg lettet og tenker, tenk — kanskje er det bare dét?
Og så viser det seg at oppdateringen ikke gidder å samarbeide med datamaskinen min, som har et operativsystem fra 2010 som åpenbart er så foreldet at det digitale Danmark ikke forutsetter at noen ennå kan finne på å dure av sted med noe så gammelt. Og her oppdager jeg at kjevene bites hardt sammen.
Jeg resignerer ikke.
Jeg vet at jeg blir nødt til å finne de lønnsslippene, fordi banken har bedt om dem, og det har de gjort i en beskjed på nettbanken, som jeg var inne på da jeg lånte min manns datamaskin forleden, og derfor den kvelden hadde bedre lykke med NemID.
Banken har også bedt om at jeg kun kommuniserer på denne måten og ikke via min helt vanlige e-post. Men hvorfor? skrev jeg til dem, det er lettere på denne måten, og her står ikke noe som noen hackere ikke kan vite?
Dessverre, lød beskjeden tilbake, etterfulgt av enda en henstilling om at all kommunikasjon med banken foregår via nettbank. Det fikk meg til å tenke at det på sitt vis var underlig at det her var snakk om en privat virksomhet som til slutt måtte tenkes å ha en viss interesse i å tilfredsstille kundenes behov. Men jeg bestemte meg for å ikke tenke mer over det for ikke å ødelegge resten av dagen, og innstilte deretter all korrespondanse med banken.
Men lønnsslippene skal finnes.
Og så lykkes det på ubegripelig vis - oh glory! - å saumfare nettets anakronistiske hjørner for å finne en oppdatering, som det tussegamle operativsystemet vil akseptere, og plutselig åpner Det Offentlige Danmarks digitale porter seg, og lyset braser inn, og jeg oppdager at her ligger alle mulige beskjeder om min omgang med pensjon og forsikring og folkeskole, og det er som om beskjedene handler om et annet menneske, som om denne sfæren egentlig ikke omhandler mitt eget liv. Men der, endelig, finner jeg lønnsslippene, og jeg blir veldig glad. Man tenker, kanskje er det slutt nå, kanskje vil all omgang med det digitale Danmark gå som smurt heretter? De stramme kjevene avspennes.
Jeg tenker på den gangen jeg skulle opprette et enkeltmannsforetak og begynte å gråte, fordi det viste seg at det var to digitale offentlige sider jeg måtte registrere meg på. Men den første siden kunne jeg ikke registrere meg på før jeg hadde registrert meg på den andre siden, og den andre kunne jeg ikke registrere meg på før jeg hadde registrert meg på den første. Og derfor begynte jeg å gråte, min mann måtte komme ut i kjøkkenet og klappe meg på skulderen og si «så, så, trekk pusten».
Men nå, blir alt annerledes nå?
Jeg forsøker å videresende lønnslippene mine til banken. Det kan jeg ikke. Jeg kan i stedet sende dem til alle mulige offentlige instanser, den danske Slots- og Ejendomsstyrelse for eksempel, men ikke til banken, og så er det, roper jeg foran datamaskinen, man roper FUCK og for HELvete!, så mannen min reiser seg fra sofaen inne i stuen, og jeg bruker det neste kvarteret på å finne ut av at jeg kan gjøre hver enkelt lønnsslipp om til en pdf-fil og lagre dem på datamaskinen, det er den eneste måten å få disse ut av systemet på. Og endelig finner jeg ut av hvordan jeg skal lage disse 12 pdfene, og så føler jeg en liten seier, men bare en liten en, for jeg tenker at det ikke kan stemme at det skal være så vanskelig, systemet kan ikke være laget slik; jeg tenker at jeg må gjøre et eller annet grunnleggende galt , som resten av den danske befolkningen for lengst har fattet, man tenker hva er det med meg, hva er det med meg?
Jeg tenker også igjen på Norge. Jeg tenker at hvis jeg nå bodde i Norge, ville alt kanskje være annerledes, for her er det sikkert ingen offentlige blindgater i det digitale, her er det ingen anspente kjever. Slik kan nordmennene - Skandinavias mest fornuftige folk - ikke ha innrettet seg.