Det monogame parforholdets innebygde paradoks

Den enes åpenlyse rett til å si nei, trumfer den andres åpenlyse behov for nærhet. Så hvordan løser man den?

Et sted i den danske forfatteren Suzanne Brøggers bestselger «Fri oss fra kjærligheten» fra 1973, skriver hun - og jeg siterer her fritt etter hukommelsen - at ingen skal kopulere for husfredens skyld.

Hennes budskap er at ingen skal dyrke sex med sin ektefelle eller kjæreste, bare fordi de føler 1) de skylder, 2) de bør, 3) det er 14 dager siden sist.

At Suzanne Brøggers poeng er riktig, er jeg ikke det minste i tvil om. Kun ett menneske har rett til din kropp, og det er deg selv.

Men jeg vet at det ikke nødvendigvis er slik det fungerer der ute hos oss i de moderne kjernefamilier, og jeg vet også hvorfor det ikke alltid fungerer slik.

Parforholdet, det monogame i alle fall, kommer med en innebygget forutsetning om at det kun er den man danner par med som kan tilfredsstille ens behov for sex. Det kommer med pakken. Vi gifter oss eller flytter sammen med hverandre, fordi vi har lyst på hverandre og lyst til å kun å være sammen med hverandre.

Med denne vakre intensjonen oppstår det samtidig et uløselige dilemma: Har jeg lyst på sex, og du ikke har, kan ikke jeg dyrke sex. Med mindre du går med på å kopulere for husfredens skyld.

Med parforholdet oppstår altså spørsmålet: Hvem har ansvaret for at man får utløp for sin sexlyst?

Er det slik at man som singel selv har ansvaret for å få dekket sitt behov for sex, fordi verken fulle mennesker eller folk som er ved sine fulle fem, kan pålegge andre å dyrke sex med dem?

Og er det deretter sånn at i det øyeblikket man trer inn i et parforhold, glir det ansvaret over på den man er så heldig å ha funnet sammen med? Og er det da slik at om man ikke harlyst på sex, er det også den andres ansvar å gå inn i et selvpålagt sølibat for den andres skyld?

Uansett hvor mange oppriktige og dype følelser et parforhold har rot i, uansett hvor ekte, erotisk kjemi som er til stede mellom de to menneskene i forholdet, kan det monogame parforhold ikke løpe fra sitt paradoksale og foruroligende budskap: Jeg vil kun leve med deg, min elskede. Altså har jeg rett til din kropp.

For meg fungerer ikke det budskapet. Jeg får antilyst av det. Tanken på at det er mitt ansvar å tilfredsstille min manns behov for sex, fungerer som cirka den minst erotiske fantasi jeg kan komme på.

Lyst avler lyst, så for lystens skyld har jeg kun sex når jeg faktisk har lyst. Den beslutningen innebærer imidlertid en viktig mellomregning. Hvis min mann ikke kan forvente at jeg vil ha sex når han vil, kan jeg heller ikke forvente at han ikke skal ha sex. Jeg har sagt til ham:

— Hvis du ikke får noe sex, er det ditt , ikke mitt , ansvar.

Med den beskjeden følger selvsagt en risiko for at han dyrker sex med andre. Skjer det, vil jeg synes det er noe som ligger i toppen av skalaen mellom virkelig vanskelig og forferdelig smertefullt.

Men hva er alternativet?

Å insistere på min egen rett til kun å dyrke sex når jeg har lyst?

Og ikke være villig til å gi ham samme råderett over sin egen lyst?

Min mann sier at jeg kun er i stand til å gi ham carte blanche fordi jeg vet at han ikke har lyst til å gå til sengs med andre enn meg.

— Jeg er jo fra Albertslund. Der gjør vi ikke sånt, sier han på en måte som nok en gang avslører hans lokalpatriotiske forhold til sitt hjemsted i en københavnsk forstad - en forstad der alle innbyggere ifølge min mann er en form for moralsk uangripelige avatarer. Litt edlere, litt bedre, litt noblere enn resten av oss dansker.

Kanskje har han rett: At jeg kun er i stand til rolig å si «gjør det du har lyst til», fordi jeg vet han er Danmarks største tilhenger av Den Trygge og Trofaste Kjernefamilie.

Men ikke desto mindre virker det. Og han slipper for søren pliktsex, som bare skjer med tanke på husfreden. Det innbiller jeg meg at han setter pris på.

Det gjør folk fra Albertslund, nemlig.

- Før var det sykt å ha lyst, nå er det sykt når lysten uteblir

Den nye folkesykdommen

- Store skoler er fornuftige, helt til det gjaldt min egen sønn