Enda en av venninnene mine er blitt rammet av stress. Eller «gått ned» som en annen bekjent omtaler det, noe som på sitt vis er et treffende bilde på tilstanden bak en av tidens mest fremherskende medisinske diagnoser: En følelse av å forsvinne ned i et meningsløst dyp, der veien opp i lyset forekommer uoverstigelig.
Stress koster den danske stat åtte milliarder kroner om året i sykepenger.
Ifølge statistikken har hver fjerde sykemelding i Danmark med stress å gjøre.
Stress koster den danske stat åtte milliarder kroner om året i sykepenger. Hos dere i Norge finnes det tall på at flere unge er mer lovlydige enn tidligere, de drikker seg sjeldnere fulle og har et bedre forhold til foreldrene sine — til gjengjeld føler de mer angst og er mer stresset enn generasjonene før dem.
Den slags tall har selvsagt fått diskusjonen til å rulle både her hos meg og hos dere i Norge: Er vi ofre for en regulær epidemi, en form for følelsesmessig pest? Eller har vi bare begynt å telle ting vi ikke talte før?
Jeg har grublet mye over dette spørsmålet. Ikke minst etter at jeg skrev en bok om 1930-årene seksuelle frigjøring og leste en masse om hysteri, den tids følelsesmessige pest. En gang var det leger som tilskrev hysteri en fysisk defekt hos kvinner: hysteri-infisert blod eller skadede eggestokker.
Andre - ikke minst psykoanalysens grundlegger Sigmund Freud - mente at hysterikernes voldsomme følelsesutbrudd hadde rot i fortrengte, traumatiske erindringer. At symptomenes årsak skulle finnes i sinnet.
Spesielt kvinner ble rammet av hysteri. Noen spiste farmaseutiske medikamenter for å komme sykdommen til livs; jern, stryknin, arsenikk, morfin eller de spesielle blå pillene med kvikksølv. Andre gikk til dr. Freud og hans nye bevegelse av psykoanalytikere og la seg på ottomanen for å snakke seg frisk.
I dag finnes ikke lenger hysteri som en klinisk diagnose. Sykdommen er opphørt å eksistere, ganske enkelt. Det var, må vi erkjenne, ikke snakk om en fysisk lidelse, kanskje ikke engang en sykdom, som bare kunne forklares i sinnets krinkelkroker.
Spesielt for kvinner var skiftet fra det tradisjonelle til det moderne samfunn vanskelig å navigere i.
Sykdommen skyldtes mest av alt de voldsomme forandringene samfunnet befant seg i ved begynnelsen av det 20. århundre. Spesielt for kvinner var skiftet fra det tradisjonelle til det moderne samfunn vanskelig å navigere i. Et vell av nye muligheter skjøt frem, ikke minst den gryende kvinnefrigjøringen. Kvinner var ikke lenger forvist til å fylle sin faste rolle i familien som datter, søster, kone eller mor.
På den annen side var det ennå ikke klart hvilke nye roller samfunnet hadde å tilby dem. De befant seg på en slagmark, der kampen mellom gamle tradisjoner og nye, friere normer ble utspilt. Det gjorde dem syke.
Konflikten med samfunnets forventninger forårsaket en psykisk smerte, som forplantet seg i kroppen. Reaksjonene var selsomme og sterkt problematiske for den hysteriske pasient:
Tvangstanker. Lammelser. Ville sinneutbrudd. Voldsomme humørsvingninger. For noen var det umulig å komme ut av sengen om morgenen og føre det livet sivilisasjonen forventet av dem. Da en overklassefrue i København i 1930-årene fikk diagnosen hysteri, beskrev legen hennes årsaken til hennes svingende sinnsstemning slik: «Kvinnen hadde en stadig trang til å søke noe nytt, noe høyere, opplevelser som kunne fylle livet hennes».
Hvis dét gjorde en syk i 1930-årene, er det ikke så rart at hysteri bredte seg som en epidemi.
Jeg tror stress kan forklares på samme måte. Det er ikke nok å nærstudere nevroner i hjernen for å finne sykdommens årsak. Det er heller ikke nok å granske sinnet — eller arbeidsplassen for den saks skyld. Sure sjefer og travelhet kan gjøre livet surt. Men det kan ikke gjøre en syk.
Meningen med tilværelsen er det bare overlatt til oss selv å finne.
Jeg tror årsaken til stress skal finnes i kryssfeltet mellom en indre bevegelse og en ytre. I dag blir vi født til en tilværelse strippet for mening. Vi arver ingen Gud, plikten overfor slekten og nasjonen er ikke lenger naturgitt.
Meningen med tilværelsen er det bare overlatt til oss selv å finne. Det tror jeg er vanskelig. Den store, himmelske mening med å være til er vanskelig å finne, selv bak sitt heve-senke-bord.
I tillegg kommer det at vi har innrettet samfunnet vårt slik at vi igjen befinner oss på en slagmark, der de indre drømmene kommer i konflikt med de ytre forventningene. Etter 1960-årenes store autoritetsoppgjør ble vi stilt overfor utsikten til en tilværelse med mulighet for å realisere oss selv.
Men det vi fikk, var et samfunn der alle løper rundt for å følge med i vekststatens hamsterhjul. Vi kan realisere oss selv gjennom forbruk, ja vel. Men de andre mulighetene for å bli dem vi føler vi er? De er i sannhet begrensede.
Derfor blir vi sprø.
Vi kan forsøke å finne svaret på epidemien i vårt eget sinn eller i vårt eget hormonsystem, våre egne kjemiske stoff i hjernen. Vi kan spise vår tids blå piller, vi kan gå til legen, og bebreide sjefen vår. Og vi kan ligge hjemme og ha det forferdelig. Men sannheten er: Hvis ikke vi erkjenner at sinnets sykdommer selvfølgelig er vevd tett sammen med det samfunnet vi har innrettet — så får vi det aldri bedre.
- Før var det sykt å ha lyst, nå er det sykt når lysten uteblir
- Store skoler er fornuftige, helt til det gjaldt min egen sønn