Jeg hadde nylig to opplevelser samme dag som gjorde at verden føltes magisk.

Det var en tirsdag og alt var som vanlig. Jeg sto opp sammen med de tre små guttene mine. De luntet ut i det lille kjøkkenet vårt på bare bein, med sovehår i alle retninger, og krøp opp på hver sin stol rundt bordet. Vi spise havregryn med rosiner og småpratet, helt til de to yngste — Bjørn og Aske- røk i tottene på hverandre på grunn av ett eller annet, og den eldste, Mads, satte seg til å lage perleplater.

vignett lea korsgaard.jpg

Vi kunne høre Rasmus, min mann, stå opp inne på soverommet, litt etter viste han seg i døråpningen. Han klødde seg på armen og begynte å sette tallerkener i oppvaskmaskinen.

Bjørn og Aske trasket inn i stuen og begynte å leke, jeg gikk på toalettet.

— Jeg forstørret bildet på mobilskjermen så jeg kunne lese teksten i annonsen.

Jeg kan ikke være på toalettet uten å lese ett eller annet, om så enn det er innholdsfortegnelsen på baksiden av shampoofasken. Min manns telefon lå ved håndvasken, så jeg grabbet den og surfet nedover på Facebook-feeden min, glante på bilder av andre folks barn, og nyhetsartikler om skremselskampanjen Sosialdemokratene har lansert om opposisjonens økonomiske politikk. En mann hadde postet et bilde av sin nye høvelbenk, som han kalte «min nye bestevenn». En kvinne hadde lastet opp et bilde som hun hadde tatt av en avisside med dagens dødsannonser. En av dødsannonsene hadde fanget oppmerksomheten hennes. Jeg forstørret bildet på mobilskjermen så jeg kunne lese teksten i annonsen. Den var skrevet av den døde personen selv.

«Det er under protest jeg forlater denne verden», sto det.

Kvinnen som nå var død het Jane , hun var født i 1953 og hadde dødd av brystkreft noen få dager i forveien, 61 år gammel. I dødsannonsen skrev hun til dem hun elsket. De måtte aldri glemme, minnet hun dem om, at livet er de dagene som kommer og går.

Jeg la telefonen fra meg. Gikk i dusjen, og der begynte jeg å gråte. Jeg kjente ikke kvinnen som var død. Men jeg så henne for meg, liggende i en sykehusseng i kritthvite klær, men en strak arm med knyttet neve, i protest over å få forkortet det livet som fra før er så kort at man blir helt svimmel av å tenke på det.

"Det er under protest jeg forlater denne verden" .

Jeg hadde problemer med å stoppe og gråte og tenke på de dagene som kommer og går, hverdager som den jeg sto midt i, og det fabelaktige under at den overhodet finnes, at jeg kunne stå der under en dusj et sted i galaksen og være laget av kjøtt og blod og sener og kalk og vann og puste inn og ut og være til .

Senere på dagen skulle jeg ta en taxi fra jobb og inn til det danske folketinget, der jeg skulle gjøre et intervju. Jeg satte meg inn i baksetet, sjåføren gled inn i middagstrafikken. Og vi begynte å snakke sammen. Han var født i Iran, og hadde kommet til Danmark for 30 år siden, som 34-åring. Nå hadde han bodd halvparten av livet i Iran, og halvparten her i København. Han var kristen, fortalte han.

«Jeg kan godt forstå at det er vanskelig å tro at det står en skaper bak alt dette», sa han og pekte ut på byen foran oss. Vårsolen laget skarpe skygger mellom bygningene, vi kjørte forbi Tivoli, mennesker gikk inn og ut. Det er jo vanskelig å tro på noe man ikke kan se - en metafysisk skaper som vi ikke kan få øye på.

Jeg så ut av vinduet. En mann syklet forbi med hunden sin sittende i barnesetet på sykkelen.

«Men når folk sier det til meg, sier jeg til dem at de skal se på seg selv. De skal se på barna sine som løper og leker ute i hagen. Det er deres skaperverk».

Han sa det var et under at vi kan skape andre mennesker av oss selv.

Vi gled opp foran Christiansborg. Jeg tenkte på ungene mine. På dagene som kommer og går, på verden som er satt sammen av havregryn og perleplater og sovehår og sykleturer til barnehagen og Sosialdemokratiets skremselskampanje og en iransk flyktning som blir dansk og alle disse livene som er vevd sammen av erfaringer og tap og drømmer.

Og jeg tenkte på at bakteppet for hele vår eksistens er helt ekstremt konkret og gjort av ting som er så selvfølgelige for oss at vi sjelden registrerer dem som andre enn selvfølgeligheter. Gaten vi vokste opp i. Stedet vi bor. Morgenener vi deler. Pastaskruene som skal kjøpes. Kveldsmaten som skal lages. Og samtidig skinner jo alle disse konkrete fenomenene, hvis bare man stirrer lenge nok på dem. De skinner fordi det er så sprøtt at de overhodet er til på dette stedet, akkurat nå, at historien, naturen, tilfellet, skjebnen eller min taxisjåførs Gud ville det slik, at det skulle finnes.

Jeg syklet hjem fra jobb. Vi spiste kveldsmat og puttet ungene til sengs. Jeg fortalte min mann om de to opplevelsene - dødsannonsen og taxisjåføren - og han lyttet. Vi gikk til sengs.

Neste morgen sto jeg opp med guttene. Vi gikk ut på kjøkkenet med sovehåret i alle retninger, satte oss på stolene, vi spise havregryn med rosiner og småpratet. Bjørn og Aske røk i tottene på hverandre, Mads laget perleplater.

  • Han var født i Iran, og hadde kommet til Danmark for 30 år siden, som 34-åring.