Rusen skal intensivere livet,fordype det, utvide det. Så berus dere. Det er noe av det vakreste man kan gjøre som menneske.
Det er sommer, og sommer er lidenskapens årstid; solen og himmelen og havet og kornet og regnet og festen og valmuerøde munner som ler inviterer til vill begeistring. Vi skal på festivaler. Vi skal i hagen. Vi skal på stranden.
Vi skal i brylluper. Vi skal på reise. De nyslåtte studentene skal ut i sine nye, ukjente tilværelser. Barnefamiliene tar ferie fra hjemmefronten, det står tid og nærvær på programmet.
— Berus dere! Man bør alltid være beruset. Allting beror på det, det er den eneste oppgave.
Charles Baudelaire
Så nå er tiden helt opplagt inne for å repetere et befalende dikt, som Charles Baudelaire skrev i Paris for evigheter siden - et voilà :
«Berus dere! Man bør alltid være beruset. Allting beror på det, det er den eneste oppgave. For ikke å merke tidens skrekkelige byrde, som knuser deres skuldre og knuger dere til jorden, må dere beruse dere uten opphør. Men i hva? I vin, i poesi, i dyd - som dere vil. Men berus dere. «
Baudelaire - boheme-poeten, som gjorde lyrikken moderne og vakte skandale i 1800-tallets franske hovedstad med sine dikt om sex og død - hadde uten tvil tanke for annet enn den lyse, skandinaviske sommernatten, da han skrev sin hyllest til rusen. Det var ikke mye bjørketrær og fjellvandring over ham.
Jeg forestiller meg ham på et dunkelt bordell i en tåke av opium og grønn absint, melankolsk og lengselsfull etter nye fristelser, nye erkjennelser, nye himmelske øyeblikk — nye utveier fra den slavetilværelsen som han mente tiden fanget det moderne menneske i.
Charles Baudelaire skrev sitt dikt som en reaksjon på den gryende industrialismen og den voksende 1800-talls kapitalismen, og han sang om storbyens eggende muligheter til å fortape seg i det ufornuftige. Lykken fantes ikke i plikter og arbeid og verdslige gjøremål, mente han.
Lea Korsgaard
Lykken fantes i det enestående øyeblikket , i det altoppslukende øyeblikk hvor klokkens insisterende tikking stopper og et glimt av evigheten dukker opp. Baudelaire var, med andre ord, en 1800-talls dikter par excellence.
Men hans ville credo - «berus dere!«- står fortsatt ved lag. Også i dag, også i disse lyse sommernetter. Det farer som et ekko gjennom kroppen i det øyeblikket den bryter havoverflaten, og gyset vekker alt, og huden prikker og brystvortene stritter og over himmelen løper er gigantisk «berus dere!»
Det kan høres hos tusenvis foran festivalscenen når de løfter seg i et felles brøl.
Det høres hos tusenvis foran festivalscenen når de løfter seg i et felles brøl, «berus dere!» Det klinger på bunnen av ølglasset, som smaker så sinnssykt godt fordi det ikke er noe annet å stå opp til i morgen enn det som et øyeblikk ligger der som en fullstendig endeløs rekke av vidunderlige fridager. Berus dere! Berus dere! Berus dere!
— Hvis rus bare er noe som skal fylle et sugende tomrum, så er det virkelig mening i å anbefale dere mest mulig edruelighet.
Hans-Jørgen Nielsen
Da den danske forfatter Hans-Jørgen Nielsen i 1983 åpnet Roskilde-festivalen med en tale fra den største scenen, oppfordret han det unge menneskehavet foran ham til å huske på hva en rus - den gode rusen - egentlig er:
«Hvis rus bare er bevisstløshet og beroligende glemsel, hvis rus bare er å være pære full, hvis rus bare er noe som skal fylle et sugende tomrum, så er det virkelig mening i å anbefale dere mest mulig edruelighet. Da er rusens forgiftning noe som er ødeleggende for en selv og for andre,» sa han. Og tilføyde de kloke ordene:
"Det avgjørende er selve evnen til å la seg beruse og løfte av tilværelsen, fordi man tar henrykt imot den. Mister vi den evnen, tar vi ikke vare på den, så er vi fullt og helt blitt tidens slaver. Og uten fornemmelsen for livet som hellig fest, blir vi angrepet på selve vår menneskelighet. "
Så la oss være fulle! Av øl, kanskje; av chablis, helt klart; av begeistring, uten tvil — men la oss ikke være fulle for å flykte fra alt det som ligger og venter, omstruktureringer og dagpengeregler, krig og klimakatastrofer.
La oss være fulle fordi selve evnen til å la oss beruse er det som gjør oss til noe annet enn slaver av trummerummet , det som gjør oss i stand til å suge av selve livets marg, i himmelens navn! Så det avgjørende er langt fra om det er hvitvin vi lar oss beruse av. Eller absint for den saks skyld, fatøl eller opium.
Det avgjørende er å la seg beruse, å flyte opp over sine egne kanter i et øyeblikks ør jubel, om beruselsens skyldes hvitvin eller en frisbee-kamp, sex eller saltvann, sommerpoteter med majones, leende barn i vannkanten, det dampende dansegulvet eller den nattlige diskusjonen som plutselig åpner for en ny erkjennelse eller en ny venn.
Jeg vil være full! Jeg vil spise , når jeg spiser, danse , når jeg danser, synge , når jeg synger, drikke , når jeg drikker, sove , når jeg sover, våkne , når jeg våkner. Jeg vil ta denne sommeren og sette den opp til munnen, og jeg vil drikke av den i lange, seige drag, som tordenguden Tor da han satte leppene i Udgårdslokes mektige drikkehorn og forsøkte å tømme det — intetanende om at hornet var forbundet med selve Verdenshavet.
For sommeren skal være som det mytiske verdenshavet. Salt. Flytende. Boblende. Berusende. Uuttømmelig.
Berus dere !
- Vi lever i en tid på speed
Hvordan en dødsannonse og en taxisjåfør forvandlet en helt vanlig dag