Nå vet jeg det. Og jeg er ikke glad for å ha fått den kunnskapen.

Det har gått opp for meg at jeg skal dø. Jeg kan like godt si det som det er, og derfor kan jeg også like godt advare om at det ikke blir noe morsom spalte dette her.

— En dag skal jeg dø. Mitt liv har én retning og den retning går direkte mot døden.

Du er med andre ord lovlig unnskyldt hvis du hopper av nå, i tilfelle du er interessert i mer oppløftende emner - for eksempel en oppskrift på en vanvittig lekker sjokoladekake, eller gode råd om hudpleie. Noe jeg selv ville være mye mer tilbøyelig til å bruke tid på enn døden. Før jeg oppdaget at den også ville ramme meg. Så nå har du et ærlig valg, min venn: Sjokoladekake, pen hud eller døden?

vignett lea korsgaard.jpg

Okay. Du valgte døden. Så la oss komme oss til saken. Den gode nyheten er at det ikke er akkurat nå jeg skal dø. Jeg skal dø, har jeg nylig innsett, men heldigvis vet jeg ikke når jeg skal dø. Det er da i det minste en form for trøst. Eller vent. Det er ikke en trøst. Det er ikke en trøst at jeg kanskje først skal dø etter at jeg er fylt 104 år. Det er saken uvedkommende. For saken er at jeg skal dø og bare det at jeg skal dø en eller annen dag er en ny erkjennelse for meg, som oppriktig talt gjør vondt dypt inne i hjertekammeret mitt.

En dag skal jeg dø. Mitt liv har én retning og den retning går direkte mot døden. Jeg har hele tiden vært klar over, sånn helt faktuelt, at menneskers liv ender med døden, men jeg har ikke tidligere erkjent at mitt liv også vil inngå i den rimelig entydige statistikken. Nå er jeg klar over at det er tilfellet. En dag skal jeg dø. Mitt liv skal ende. Det gjør at jeg blir lei meg.

— Han sa jeg er tøffere og vakrere som nå som 36-åring, enn jeg var som 26-åring.

Jeg fortalte det til min mann her en kveld. Vi satt nede i gården og delte en øl, ungene lå oppe i leiligheten og sov. Det var blitt mørkt.

— Jeg har erkjent at jeg skal dø en dag, sa jeg og gråt. - Det gjør at jeg blir så lei meg.

Min mann så oppgitt på meg. Han konstaterte at jeg tilsynelatende ikke hadde kommet meg over min premature 40-årskrise.

Jeg sa: Mitt liv skal slutte. Det her ene vidunderlige livet jeg har fått, skal slutte en dag.

Han så på meg og tente en røyk.

Jeg sa: Det er vanskelig. Jeg skal forfalle. Det liker jeg ikke.

Det så ikke ut som om han hadde noe særlig sympati med meg.

dansken - timeglass.jpg

Ja, ja, sa han bare.

Jeg tenkte at det kan han saktens si. Han er tre år yngre enn meg, og en dag vil han også se seg selv i speilet og konstatere at livet blir bitte litt vanskeligere å leve når man vet at det en dag tar slutt.

Han sa jeg er tøffere og vakrere som nå som 36-åring, enn jeg var som 26-åring, den gangen vi møtte hverandre og jeg var kjempeforvirret over livet.

Jeg tok en slurk av ølen min og visste at jeg er gift med en veldig, veldig fin mann. Men uansett om han faktisk har rett eller ikke, gjør det ikke noe fra eller til. Den uutholdelige tanken om at jeg skal dø en dag kan ikke oppveies ved tanken om at man i årenes løp blir bedre til å leve. Jeg føler meg helt overbevist om at når jeg er en veldig klok 104-åring, vil jeg heller leve enda et år som en kjempeforvirret 26-åring enn jeg vil ta enda en omgang som klok 104-åring.

lea.jpg Foto: Rasmus Malmstrøm

For når du er 26 år vet du ikke hva det vil si å skulle dø en dag; når du er 26 år er tilværelsen din et uendelig verdensrom, og kroppen din er en rakett som kan skytes ut dit. Når du er 104 ligger romferden bak deg og kroppen din er kanskje klok, kanskje vakker, kanskje fylt med fabelaktige fortellinger, men fortsatt den hangaren som raketten ble kjørt inn i da den landet. Jeg vil heller være en rakett enn en hangar.

— Jeg tror han synes jeg skulle ta å bake en vanvittig lekker sjokoladekake i stedet for å mase om døden.

Livet er ikke uendelig. Det er uendelig kort. Det er så banal en erkjennelse, men erkjennelsen har likevel dramatiske konsekvenser. For nå kan jeg merke sandkornene renne ut av meg hver kveld når jeg legger meg. Der gikk enda en dag, der gikk enda en dag, der gikk enda en dag. Det kan være fantastiske dager, det kan være kjedelige dager, det kan være meningsløse dager, det kan være dager hvor jeg gråter eller ler høyt. Og selv om det burde gjøre en forskjell, gjør det ikke det. For der gikk enda en dag, og det finnes ingen trøst som kan lindre den kjensgjerningen.

Mannen min orker ikke helt å høre mer om min nye erkjennelse. Mens jeg skriver dette, sitter han nede i gården og drikker en øl. Alene. Jeg tror han synes jeg skulle ta å bake en vanvittig lekker sjokoladekake i stedet for å mase om døden. Jeg tror han synes jeg høres ut som en på 104.