Man sier, litt spøkefullt kanskje, at de sterkeste drifter hos mennesket er seksualdriften og misunnelsen. Men det finnes en annen følelse — som nesten kan kalles en drift - og som jeg opplever ligger rett under overflaten i alle dialoger jeg er med i eller er vitne til: Følelsen av at noen er blitt angrepet, gjort urett eller blitt tråkket på. Følelsen av at noen trenger å reddes og at det er vår oppgave og gjøre det. Nå med en gang.
— Nå var det kommet forslag om å flytte festen til en dag hvor jeg ikke hadde anledning til å delta. Altså fikk jeg ikke være med på den festen jeg selv hadde forberedt.
Noe av det mest fascinerende med dette fenomenet, er hvilket mot det kan gi til en ellers skuddredd og konfliktsky person. Ja, selv den mest unnselige, den jeg aldri har hørt si et pip og som har tålt langt over det jeg ville akseptert - han slår i bordet når det er den andre det gjelder.
Alle vet jo at psykologer en noen sniker som driver og observerer folk og tenker sitt. Og jeg husker en episode som skjedde mens jeg jobbet som forsker. Vi satt i spiserommet i lunsjen med matpakkene våre. Samtaletemaet var et ønske om å endre dato for årets julebord. Jeg hadde allerede fått i oppdrag å fikse catering, pluss organisere en del andre praktiske oppgaver. Nå var det kommet forslag om å flytte festen til en dag hvor jeg ikke hadde anledning til å delta. Altså fikk jeg ikke være med på den festen jeg selv hadde forberedt.
Dette var jo litt ergerlig, men ingen katastrofe. Vanligvis ville jeg ha sagt fra uten at det gjorde meg noe - eller bare la det ligge. Men nå fikk jeg lyst til å teste ut hvor fort noen ville komme og redde meg, dersom jeg så ut til å føle meg tråkket på. Bare for å sjekke ut hvor effektiv en «martyrstrategi» ville være.
Dette var jo litt spennende — særlig fordi jeg selv nesten alltid foretrekker å sette en aktiv og tydelig grense. Jeg ville også som psykolog tenke at det å sette grenser er noe som man bør kunne gjøre på en god måte. Og at det å opptre som martyr ikke er noe som anbefales til hverdags. Dessuten så jeg ikke på meg selv som noen overbevisende martyr (selv om det fantes dem som ikke var helt enige sånn i den nærmeste krets).
Jeg trakk et dypt sukk og stirret ned i bordet. Så sa jeg med lav stemme (jeg syntes selv jeg hørtes litt latterlig ut) at det jo var ganske forsmedelig for meg å arrangere en fest jeg ikke kunne være med på, nå når de hadde endret festdatoen.
Det ble helt stille. Jeg ventet på at noen skulle le litt og be meg om å gi meg, å avsløre meg. Men det skjedde ikke. Jeg fortsatte å stirre ned i bordet. Da brøt en av forskerne tausheten og sa at selvsagt skulle ikke datoen endres dersom jeg ikke kunne være med. Det ble kremtet og uttrykt enighet. Ingen av dem som ville flytte datoen sa et eneste ord. Jeg behøvde ikke å løfte en finger for å sette en grense. Alt ble gjort for meg mens de skottet på meg for å se om jeg var såret fremdeles.
Her satt de andre igjen med all skylden, mens jeg - som ville ha noe annet enn dem - halte i land seieren uten å løfte en finger.
Det mest fascinerende med hele opptrinnet, tenkte jeg etterpå, var hvor skummelt det er å bli helt tydelig, og med fare for liv og helse så å si, å si fra om hva man synes. Man klarer kanskje å bli hørt, men prisen kan være skyhøy dersom ting går galt. Risikoen ved denne martyrstrategien derimot — var nærmest lik null!
Her satt de andre igjen med all skylden, mens jeg - som ville ha noe annet enn dem - halte i land seieren uten å løfte en finger. Bare ved å slå ned blikket og snakke lavt. Ved å generere deres ansvarlighet og skyldfølelse. Aktivere den sterkeste av alle følelser - trangen til å redde den som blir tråkket på.
Min søster sa en gang at den største kilde til fornybar energi er skyldfølelse - kunne man ha tappet den og gjort den om til elektrisitet på en eller annen måte, hadde man hatt strøm til en millionby. Hun har nok rett som vanlig.
- Jeg har rett (og du tar feil)
Statistikk: Så lenge varer forelskelsen