Hva forsker du på?

— På materialer som kan omdanne varme til strøm, som kalles termoelektriske materialer. Målet er å oppnå best mulig effekt med råvarer som ikke er for kostbare. Mennesket begynte med ild for et par millioner år siden. Så fant vi opp dampmaskinen, som gjorde oss i stand til å skape bevegelse og arbeid av den enorme varmeenergien som finnes rundt oss. Slik gjør vi det i stor grad fortsatt. Varme omdannes til bevegelse, og ved hjelp av en generator omdannes energien til strøm.

I termoelektriske materialer omdannes varmen til elektrisitet inne i selve materialet. Det kan sammenlignes med solceller, men i stedet for lys er det varme som gir fart til elektronene.

Hvorfor er du nysgjerrig på dette?

— Feltet kombinerer to ting jeg synes er spennende. Det ene er materialteknologi; å forske på og utvikle nye materialer. Det andre er fornybar energi og energieffektivisering.

Hvorfor trenger vi å vite mer om nettopp dette?

— For å kunne utnytte energien på en mer effektiv måte, særlig ved å gjenvinne spillvarme.

Hva er det som er viktig med denne forskningen?

— Det er helt klart et miljøperspektiv her. Med teknologi kan denne energien utnyttes ikke bare til oppvarming, men kan omdannes til elektrisitet som er den mest høyverdige energiformen.

Hvilke endringer vil forskningen kunne føre til?

— Vi kan utnytte ressurser på en bedre måte og bidra til å nå klimamål. Min doktorgrad går konkret på å utvikle nye, mer effektive materialer. Det vil si materialer som kan gå høyere i temperatur. I tillegg må materialene helst kunne produseres av billige råvarer. Jeg forsker blant annet på silisium, som er et av de aller vanligste grunnstoffene.

Hvem vil ha nytte av denne kunnskapen?

— Selskaper som ønsker å masseprodusere termoelektriske materialer. Elkem er blant de interesserte. Mange i prosessindustrien har mye spillvarme som de er interessert i å utnytte.

Hva har overrasket deg underveis?

— Det første som overrasket meg var at jeg aldri hadde hørt om dette før, til tross for at jeg har studert materialteknologi. Derfor har jeg forsøkt å være litt offensiv og fortelle folk om termoelektrisitet. En annen ting som har overrasket meg er hvor mye dette har betydd for romfart. Uten denne teknologien kunne vi aldri sendt av sted romsonder for å ta bilder av Pluto.

Hva har vært kjedelig med dette arbeidet?

— Jeg har ikke kjedet meg, men det er klart at man finner ikke alltid ut det man vil med en gang.

Hvor lenge har du forsket på dette?

— Tre år. Jeg fullfører doktorgraden i løpet av våren.

Hvordan har du måttet arbeide med dette?

— Dette er veldig «hard science» med tester og eksperimenter. Det liker jeg godt. Jeg er ingen teoretiker som sitter og utleder formler, jeg vil være på laben og gjøre forsøk. Jeg lager materialer, tester dem og analyserer til slutt. Det er litt som å lage en pizza; du velger hva du vil sette sammen og krydrer det litt. Tar du litt mer eller mindre av en ingrediens, kan resultatet bli helt annerledes.

Jeg har dessuten fått reise mye. Jeg har vært i Tyskland, Oslo, Trondheim og på en avsides gård på Gotland, hos en forsker som har et flott laboratorium på låven.

Snakker du ofte om forskningen din i selskapslivet?

— Ja, det gjør jeg gjerne, og folk blir fort interessert og nysgjerrige. Jeg er blitt vant til å prøve å forklare det slik at de fleste forstår litt om hva jeg forsker på. I motsetning til solceller er det nesten ingen som har hørt om dette, så jeg føler det litt som min plikt å drive opplysningsarbeid. Derfor har jeg også laget en blogg hvor jeg skriver om termoelektrisitet.

Hvordan vil du bruke forskererfaringen videre i karrieren din?

— For det første vil jeg forske mer. Jeg synes det er kjempegøy. Jeg vil også gjøre andre interessert og lære bort, ikke bare om termoelektrisitet. Jeg fortsetter her på UiA etter doktorgraden er ferdig.

Hadde du gjort dette en gang til?

— Uten tvil. Jeg er kjempeglad for at jeg har fått denne muligheten.