Hva forsker du på?
— Utendørsbehandling for ungdom med psykiske helseproblemer. Målet er å bidra til økt selvinnsikt og hjelpe dem til å mestre mer enn før. Dette er ungdom mellom 16 og 18 år hvor mange har sosial angst og synes det er vanskelig å være sammen med andre mennesker. Noen er deprimerte og har et lavt selvbilde. Flere er i en nedadgående spiral i livet som vi ønsker å stanse og reversere og hjelpe dem tilbake til et liv med bedre livskvalitet.
Friluftsterapi er nytt i Norge. Vi har utviklet et opplegg som vi vil se om virker, vi vil forklare hvordan det virker, hvem det virker for, og prøve forstå hvorfor det virker.
Hvorfor er du nysgjerrig på dette?
— Vi vet at mennesker har en dragning mot natur fordi vi er del av naturen. Natur muliggjør og forsterker en del helsefremmende prosesser, og vi vil bruke det vi vet er bra for oss i målrettet terapi. Men vi har ikke tradisjon for å bruke naturen i helsevesenet i Norge. I Skandinavia ser vi på oss selv som friluftsmennesker, men har i liten grad tatt i bruk denne delen av kulturen vår; mye mindre enn de har i utlandet.
Hvorfor trenger vi å vite mer om nettopp dette?
— Fordi vi ikke har nok kunnskap om dette, og gjennom denne behandlingen når vi en gruppe ungdom som ikke finner seg godt til rette i det vanlige behandlingstilbudet. Hvis dette skal bli en etablert behandlingsform, må vi kunne belegge det med god kunnskap.
Dessuten er det et tilbud som er helt bivirkningsfritt, og det går veldig raskt. Gjennomsnittlig oppfølgingstid i avdelingen er ett år, mens vårt tilbud tar 6-10 uker.
Hvilke endringer vil forskningen kunne føre til?
— Hvis dette virker som vi håper, vil vi ha tilgang på et nytt, effektivt, bivirkningsfritt behandlingstilbud. Og vi får økt oppmerksomhet rundt muligheten for å kople natur og helsearbeid.
Hvem vil ha nytte av denne kunnskapen?
— Først og fremst pasienten. I neste omgang fagmiljløer, terapeuter og helsemyndighetene.
Hva har overrasket deg underveis?
— Hvor mye velvilje vi møter når vi selger denne tenkningen til brukerforeninger, fagmiljøer og pasienter; for eksempel støtter Sørlandets kompetansefond oss med 2 millioner kroner.
Det er sterkt å være vitne til den utviklingen som en del av disse ungdommene går gjennom. Da ser vi at dette er effektfullt og har betydning. Da oppleves arbeidet meningsfullt og viktig.
Hva har vært utfordrende med dette arbeidet?
— Terapeuter er vant til å ha samtaler som varer i tre kvarter, mens vi i prosjektet kan ha ungdommene seks dager i strekk. Det er en del formelle og juridiske hensyn vi må ordne for å få det til på en smidig måte, som arbeidstidsbestemmelse for terapeutene og skolenes fraværsbestemmelser for elever. Og det er masse søknader om blant annet etisk godkjenning og finansiering.
Hvor lenge har du forsket på dette?
— To og et halvt år.
Hvordan har du arbeidet med dette?
— Jeg har reist rundt og møtt utenlandske fagmiljøer med erfaring og lært av dem. Jeg satte sammen en sterk gruppe med kolleger som jobbet med å utforme prosjektet, og prøvde ut deler av behandlingen i forkant. Så har vi intervjuer, spørreskjemaer og målinger.
Vi har samlet inn data fra seks grupper i Arendal og Kristiansand, og skal nå videreforedle denne måten å jobbe på for å prøve å lage behandlingen enda bedre. Håpet er at friluftsterapi skal bli et ordinært behandlingstilbud.
Én terapeut skal ta doktorgrad på dette, og tre skal ta mastergrad. Når vi har kontaktet UiA og spurt om noen har lyst til å forske sammen med oss, har vi fått så mange at vi har måttet avvise folk. Vi tåler ikke større forskningstrykk enn det vi nå har.
Snakker du ofte om forskningen din i selskapslivet?
— Egentlig ikke. Jeg prater ikke mye om forskningen i seg selv. Det blir fort tidkrevende. Jeg tenker at det ikke er så veldig «sexy» å prate om.
Hvordan vil du bruke forskererfaringen videre i karrieren din?
— Jeg ønsker å være pådriver for utendørs helsearbeid i Norden.
Hadde du gjort dette en gang til?
— Ja. Absolutt. Helt klart; men da enda bedre.
Hvor mye må eldre trene, egentlig?