Karen Kristine Blågestad er kulturredaktør i Fædrelandsvennen.

Ikke engang i rosafargede aviser var det fullt mulig å lese godt nok og fort nok hvem denne mannen egentlig er, hva han egentlig har gjort, og ikke minst — hvorfor. Egentlig. Det var litt drypp her, mer drypp der, og til slutt fikk vi selv en ordentlig prat med denne mannen som fører Kristiansand opp i en ny liga når det kommer til kulturattraksjoner. En mediesky fondsforvalter fra Kristiansand som har gjort suksess i London og samtidig hatt et så stort hjerte for kunst at han samlet seg skatter for millioner av kroner. Det han gir til Kristiansand har en stipulert verdi på 150 millioner kroner, men har uvurderlige verker. Tangen sa det best selv - «Dette er ikke en pengegave. Det er 20 år av mitt liv.» Da nyheten ble kjent kalte eksperter det for «den største, bredeste, dypeste og viktigste samlingen i privat eie av norsk kunst fra tidsperioden 1930 - 1970». Over tusen verk. Gunnar S. Gundersen, Johs. Rian, Reidar Aulie, Rolf Nesch, Knut Rumohr, Anna-Eva Bergman, Paul Gaugin, Ludvig Eikaas - og Munch - er bare noen av de som er representert. Året 2015 er året gaven ble kjent. Når kan vi pakke den ut? Og hvor?

2015 ble et rekordår for Palmesus med 13.000 besøkende. Årets festival ble avsluttet med selveste Kaptein Sabeltann på scenen. Foto: Arkivfoto

Det har vært festivalsorg i Kristiansand de siste årene. Den ene etter den andre arrangøren har fått trøbbel med å bære store konserter, men i skyggen av forsøkene på tradisjonelle festivaler og konserter har Palmesus vokst og vokst. Og vokst. Musikkfesten er en udiskutabel suksess både i sin musikkgenre og også — mer oppsiktsvekkende - kommersielt. Det er ikke gitt å klare å fange publikum, år etter år, til noe som i sin natur skal være nytt og innovativt. Men nå vokser generasjoner av sørlendinger opp med Palmesus som en del av den bærende kulturen i sin ungdom. Neste sommers strandfest er nesten utsolgt. Selv om Palmesus har økt kapasitet fra 26.000 billetter til 30.000. Det er blitt gigantisk. Byen trenger snart en ny strand.

I et lite flaneri gjennom kulturåret 2015 kan vi slå fast at det ikke har vært det sterkeste året på Kildens scener. Det er en veldrevet institusjon, men de store, kunstneriske suksesser har ikke preget året. Vel ble «Det perfekte liv» godt besøkt, men anmelderne var svært skeptiske til substansen i denne lette forestillingen. Sett med kvinnepolitiske øyne var budskapet reaksjonært og overflatisk, en tematikk som var nærmere 50-tallet enn 2015. Og å gjøre Dr. Stockman i «En folkefiende» til en kvinneskikkelse noen måneder senere, og å lansere det som et radikalt, kunstnerisk grep? Riktignok er vi i en konservativ landsdel, men det er tross alt 2015 her også.

21. januar var det premiere på "Det perfekte liv". Publikum strømmet til forestillingen, men anmeldere var svært skeptiske. Fædrelandsvennens anmelder kalte forestillingen "likestillingskamp i flau vind" og ga en treer. Foto: Arkivfoto

Neste års satsinger på Kilden ser mer spennende ut enn det vi har sett på de skrå bredder i år, for det har vært litt så som så. Med unntak. For eksempel unntatt det Kilden Dialog har stått for. For et det noe som har prøvd å åpne verden litt for oss, noe som har gitt radikale perspektiver og beveget oss, så er det blant annet forestillingene «Spor» og «Fargespill». Visjonene kunne fort kokt bort i halvklamme, godt følte forestillinger. Som var rørende for tante og onkel, men passe interessant for andre. Men det er virkelig ikke blitt et politisk korrekt og anmasende vedheng til aktivitetene på Kilden. Det har blitt en del av kjernen. Og noe av det publikum setter aller mest pris på. Kilden Dialog er blitt et ganske unikt prosjekt, hvor kunsten og uttrykket har stor egenverdi, men hvor vissheten om at det også virker instrumentelt for inkludering, raushet og åpenhet gir det en ekstra dyp — eller høy - dimensjon. Det er ganske unikt.

I 2015 har vært preget av debatt om hva som skal skje videre med gamle Kristiansand teater. Bare tre aktører var interessert i å kjøpe. Foto: Arkivfoto

De ordentlig kranglevorne kulturdebattene har vi også hatt snev av i året som har gått. Vern av gamle Kristiansand teater og Finnes veggkunst har vært en av dem, og fortsatt er fremtiden til bygningsmassene i det blå. Eller i KNAS. Kristiansand har et rikt kulturliv. Ikke alt blomstrer like tungt hvert år. Men i ett nytt år er det ny giv. Kunsthallen har fått mer penger, det gamle Quart-folket skal på fest, Hans Antonsen skal overta Bentein Baardsons store sko, Biblioteket sikre sin økte aktivitet og — vi vil kanskje få rive litt i papiret på den største gaven i 2015. Den fra Nicolai Tangen.