Da jeg var 21 år, bodde jeg i et kollektiv midt i Oslos urbane smørøye. Grünerløkka oppsummerer alt innflyttere som meg har drømt om når vi har sett for oss livet i storbyen: Overalt finnes kafeer, utesteder og parker. Folk flest ser kulere og mer interessante ut enn andre steder.
I likhet med mange andre «løkka»-folk la jeg og mine kollektivsamboere ofte turen innom Sultan — den lille innvandrersjappa som lå på hjørnet, et steinkast unna. En deilig vårhelg ble som regel enda bedre av en børek med spinat eller et par oliven i løsvekt fra ferskvaredisken. Sjappa var også full av oppdagelser man aldri ville kommet over på «vanlige» butikker - som hermetisert glassmanet på boks, eller kassava - en grønnsak man aldri har hørt om, men som etter litt googling viser seg å være verdens mest spiste. Sultan var et yndet holdepunkt i nærmiljøet. Forrige helg ble det kjent at Sultan nå må stenge for godt. Sjappa har holdt til på hjørnet i 24 år, og reaksjonene lot ikke vente på seg. Nyheten bredte seg raskt i sosiale medier. Det dukket opp karikaturtegninger, gamle bilder og en overveldende mengde kommentarer fra folk som ville uttrykke sin sorg over tapet. Aftenpostens sak om nedleggelsen var blant de mest leste forrige uke.
Den vemodige stemningen ble imidlertid raskt avløst av harme da årsaken til nedleggelsen ble kjent: For å leie det lille lokalet hadde daglig leder måttet punge ut med en månedsleie på svimlende 150.000 kroner. Det sier seg selv at det er fullstendig umulig å drive inn en sånn sum ved å selge olivener og eksotisk frukt til studenter på lørdagstur.
Jeg vurderer å hive meg på, men det er noe som skurrer.
Ikke nok med det: Inn i de tomme Sultan-lokalene ruller kafékjeden Espresso House. Kjeden er nå å finne på omtrent hvert eneste hjørne i byens attraktive områder, og er utskjelt for sitt oppskriftsmessige, upersonlige preg. For «løkka»-folk er endringen som et spark under beltestedet. Det kunne ikke finnes en mer uverdig arvtaker til lille, uavhengige Sultan.
Jeg sitter foran dataen og trykker «like» på facebookinnlegg om hvor trist det er at alt som er autentisk, småskala og sjarmerende, må vike for storkapital og fastfood-kaffekonsepter. Noen har til og med laget et opprop mot «Snik-Espresso House-ifiseringen i Oslo». Jeg vurderer å hive meg på, men det er noe som skurrer. Er det virkelig Espresso House som har skapt denne utviklingen? Er det ikke egentlig sånne som meg? En innflytter som setter pris på autentiske konsepter med sjel, men som først og fremst foretrekker å handle billig på Rema 1000?
Jeg har en lignende diskusjon fra hjemme i Kristiansand i bakhodet. Det er særlig Skippergada som har blitt trukket fram som et eksempel på hvordan små nisjebutikker lider under de rause tilbudene hos store kjeder. Der oslofolket sliter med Espresso House, sliter Kvadraturen med Sørlandssenteret. Vi elsker å hate utviklingen, men vet innerst inne at vi er skyld i den selv. Penga rår. Ikke bare for gigantkjedene som velger å innta ledige lokaler; men også når det kommer til vår private lommebok. Når du bare må ha en kaffe, handler det først og fremst om tilgjengelighet og pris. Trenger du en ny kjole til helgas 40-årsdag, kaster du deg i bilen og oser av gårde til Sørlandsparken fordi flere butikker og større utvalg er viktig når tiden er knapp. Og det er den liksom alltid.
Å gå innom grønnsakssjappa i helgene er ikke det samme som å legge dagligvarehandelen dit.
Man møter ofte seg selv i døra når man klager over dårlige kår for konsepter man liker, men ikke faktisk bidrar til å opprettholde dem. Å gå innom grønnsakssjappa i helgene er ikke det samme som å legge dagligvarehandelen dit. Å investere i et dyrt kvalitetsplagg fra en butikk i Skippergada en gang i tiåret hjelper lite hvis man stort sett handler billig hos de store kjedene.
At noe er yndet er ikke det samme som at det er velbrukt. Det koster litt å holde liv i det man er glad i. Skal man da holde kjeft og bøye hodet i skam når man ser at kjedebutikkene tar over? Jeg er tilbøyelig til å svare ja.
Det lønnsomme liv
Hvis barn kunne snakke