– Det var noen ganger jeg løp helt til jeg falt sammen av utmattelse. I dag skjønner jeg ikke selv at jeg orket, men jeg var ikke meg selv. Vanligvis stopper man jo når man føler seg dårlig, men jeg hadde en stemme i hodet - en drivkraft som fikk meg til å fortsette. Jeg sto på til jeg besvimte, sier Kristine Aure (26).

Hun er utdannet personlig trener, kostholdsveileder og er sykepleierstudent. Hun har vært aktiv hele sitt liv, og i oppveksten var hun blant annet innom fotball, håndball og cheerdance.

Treningen tok imidlertid en ny vending da jenta fra Bærum fikk alvorlige spiseforstyrrelser. Treningen ble tvangspreget og 11 år gammel begynte Kristine å løpe. Hun trente mye og spiste lite for å gå ned i vekt.

– Det var mye i livet mitt som var veldig vanskelig, og jeg fant trøst i spiseforstyrrelsen og i treningen. Mat og trening det var det eneste jeg klarte å kontrollere i en ellers kaotisk verden, og jeg var i tillegg flink til det, forteller hun.

Før gikk det aldri mer enn én dag uten at Kristine Aure trente. – Selv om jeg var ekstremt sliten, eller til og med syk, gjennomførte jeg alltid. Dukket det opp uforutsette ting som hindret meg i å følge planen, fikk jeg dårlig samvittighet, og ble gretten og sint på alle rundt meg, sier hun. Foto: Torbjørn Brovold

Trener som aldri før

Nærmere en million nordmenn er medlem ved et treningssenter. De fleste av disse trener regelmessig, og mer enn halvparten trener tre ganger eller mer per uke, viser en rapport fra næringslivsorganisasjonen Virke.

Samtidig har tallet på de som trener på et ekstremt nivå vokst i rekordfart de siste årene, og forskerne har fått øynene opp for fenomenet treningsavhengighet.

– For de fleste er mosjon sunt og bra for helse og livskvalitet, men for noen blir det skadelig. Skadelig fordi det tar overhånd og fullstendig styrer livet, sier forsker Mia Beck Lichtenstein ved Syddansk Universitet.

Hun har doktorgrad i treningsavhengighet.

Fortere syk

Studier i utlandet har vist at 5–10 prosent av folk som driver med idrett, vil få et forhold til trening som ikke lenger er sunt.

Lichtenstein mener det ikke nødvendigvis handler om hvor mye en trener, men hvilket forhold en har til treningen - om den er tvangspreget eller ikke.

– All treningen gir dem ofte slitasjeskader og dårlig immunforsvar, og de blir fort syke. Flere blir utmattet av stress fordi de skal rekke å gjøre alt hverdagen krever av dem - som å ta vare på familie og jobb, samtidig som de skal ha tid til all treningen. Tidspresset gir dem dårlig samvittighet, konsentrasjonsproblemer, søvnproblemer og depresjon. Hvis de ikke får trent, kjenner de på rastløshet og frustrasjon, sier hun.

– For de fleste er mosjon sunt og bra for helse og livskvalitet, men for noen blir det skadelig. Skadelig fordi det tar overhånd og fullstendig styrer livet, sier forsker Mia Beck Lichtenstein ved Syddansk Universitet. Foto: Privat

Ulike årsaker

Lichtenstein forklarer at det er biologiske, psykologiske og samfunnsmessige årsaker til at man blir avhengig av trening. Kriser i parforhold, usikkerhet, erfaring med mobbing og mangel på anerkjennelse er andre utløsende faktorer, mener psykologen.

Mennesker som er dedikerte, målbevisste og har et sterkt konkurranseinstinkt, er oftest tilbøyelig til å bli avhengig av trening.

– De blir aldri fornøyd eller tilfreds, de føler at de alltid trener for lite og higer bestandig etter å trene mer uansett hvor mye de faktisk trener, forteller Lichtenstein.

Vanskelig å definere

Egil W. Martinsen, professor ved Universitetet i Oslo og ansatt ved klinikk for psykisk helse og avhengighet ved Oslo Universitetssykehus, har forsket innenfor feltet trening og psykiatri i over 30 år.

Han mener at treningsavhengighet er et begrep som er vanskelig å definere, men at det i hovedsak faller inn under psykologisk avhengighet.

– De det gjelder føler seg uvel og urolig hvis de ikke får trent så mye som de har behov for, sier Martinsen.

Han mener likevel at det å være avhengig av trening stort sett er positiv og sunt, og han er ikke særlig bekymret for fenomenet.

– Den store folkehelseutfordringen er at vi trener for lite, ikke at vi trener for mye. Treningsavhengighet er nok den beste av alle avhengigheter, mener han.

– Treningsavhengighet er nok den beste av alle avhengigheter, sier professor ved Universitetet i Oslo, Egil W. Martinsen. Foto: Torbjørn Brovold

– Jeg falt sammen

For Kristine Aure vokste problemene seg store. Hun slet med et anstrengt forhold til kropp og mat, og fikk i tillegg beskjed om at moren, som i lengre tid hadde vært syk, hadde kort tid igjen å leve. For tre år siden greide ikke Kristine mer og tok tak i problemene.

– Det var dager jeg ikke ville stå opp av sengen. Jeg skjønte at det var for mange arenaer som ikke fungerte og at jeg ble nødt til å gjøre noe. Det var ikke sånn jeg ville leve.

Nå har Kristine Aure et positivt forhold til trening. – Det er så mange flere gleder der ute enn trening, og livet er så mye bedre når ikke alt dreier seg om det. Jeg er blitt flinkere til å sette pris på enkle ting, og kan finne glede i å hoppe i en sølepytt eller lukte på våren. Jeg stopper opp og tar inn øyeblikkene her og nå – ikke bare de som er inne på et treningssenter, sier hun. Foto: Torbjørn Brovold

Hjerteproblemer

Morens dødsfall ble starten på et liv med mindre trening for 26-åringen. Flere år med spiseforstyrrelser, belastningen det var å ha en syk mor og et ønske om å være perfekt på alle områder, gjorde at Aure fikk hjerteproblemer som i perioder med stress kan føre til besvimelse.

Da Aures mor gikk bort, ble det umulig for henne å være i aktivitet som innebar høy puls, og hun fikk beskjed av legen om at hun var svært utbrent og måtte holde seg i ro. Det tok omtrent 13 måneder til kroppen var i stand til å trene igjen. Aure mener det var treningsforbudet i kombinasjon med profesjonell hjelp som ga henne et sunnere forhold til trening.

– I begynnelsen var det helt jævlig, og jeg var urolig, aggressiv og hissig. Men jeg hadde ikke noe valg, og jeg kjente etter hvert at det var godt for kroppen – både fysisk og psykisk - med total hvile. I dag planlegger jeg ikke hverdagen min rundt treningen, men ser an dagsformen. I dag er trening kun en positiv del av livet - den er ikke lenger hele livet mitt, avslutter 26-åringen.